Emoianovas vakre og ukompliserte hverdag! Or something......

hjertesukk….

Emoia — Tue, 16 Mar 2010 22:29:06 +0000

Skal vi se… hvordan var det igjen…. hmmm….

åh ja…

AAAAAAAAAAAAAAAARGHH!!!!!!!!!! *slite seg i håret og dunke hodet i veggen*

puste… senke skuldrene….

og….

VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆLH!!!

Nå føler jeg meg…

noe bedre:)

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inntil stormen er forbi – del 7

Emoia — Sun, 21 Feb 2010 18:57:25 +0000

Han titter ned på sin gipsete fot. Falt ned trappa var historien. Han var lettet over at legen lot saken ligge og at han trodde på mor. Mest av alt var han lettet fordi da slapp de å bli straffet av Ham etterpå. Eller, de hadde jo ikke sluppet unna helt da. De ble jo straffet da de kom tilbake til huset. Han hadde jo tross alt oppdaget at de var borte og Han satt og ventet på dem på kjøkkenet. Et lite håp ble tent i ham da han så at Han hadde lagt fram masse god mat og drikke. Han ba dem sette seg og få seg noe å spise. Han hadde smilt og vært vennlig. Han hadde kysset mor og gitt gode klemmer til han og Annie. Mens de satt der og spiste seg mette gliste Han enda mer før Han la fra seg gaffelen og sa helt rolig: “Spis opp maten deres, dette er det siste måltidet deres!” Han smilte fortsatt, men øynene Hans var tomme og svarte. Pliktoppfyllende spiste de alle tre opp maten sin i stillhet. De alle visste at nå rant tiden sakte men sikkert ut. Etterpå hadde Han bedt dem gå ned i kjelleren og ingen turde protestere.

Nei, de hadde ikke sluppet unna straff, men det hadde garantert vært mye værre om legen ikke hadde latt dem gå. Straffen Han nå ga dem var sult. Han straffet ikke Annie så mye, hun var tross alt Hans favoritt, slik at hun fikk små måltider flere ganger i døgnet. Og godt var det, selv om han noen ganger hatet det. Hvorfor skal hun slippe så lett unna…?

Ute var det grått og mørkt. Vinden ulte og rev tak i trærne og regnet pisket mot vindusruta. Utsiden viste det han følte på innsiden. Grått og mørkt. Magen ulte av sult og smerten i kroppen rev tak i ham med jevne mellomrom etter å ha sittet på kjellergulvet i over to døgn. Han tittet på sin mor som lå på gulvet og halvsov. På fanget hennes lå Annie, den alltid så heldige Annie. Han kunne ikke noe for det, men fra tid til annen boblet det et raseri inni ham, et raseri mot henne. Han visste hun ikke fortjente det, men noe i ham sa at hun på en måte fortjente det likevel.

Døren gikk opp med et brak og skyggen av Ham gled inn i rommet. Han ropte på Annie og hun kom lydig etter. Hun tok hånden Hans og sammen gikk de opp trappen. Han ble liggende igjen på gulvet og lyttet til skrittene som gikk over ham. Fram og tilbake. Med ett hørtes et skrik og mor spratt opp. Hun løp mot døren og hamret haldt hun maktet. Det er da han oppdager det, mor er ikke til å kjenne igjen i ansiktet. Øyet er klistret igjen og hun forsøker å skjule det da hun oppdager at han ser på henne. Han forsøker å huske når Han eventuelt skulle ha gjort dette mot henne og han kjenner det boblende raseriet igjen begynner å stige inni ham. En dag skal Han dø. Han lovet seg selv det og han tenker på den gangen han fløy på Ham. Riktignok tapte han den kampen, men en dag… En dag er han sterk nok.

Tankerekken hans avbrytes på grunn av et veldig bråk i trappen på utsiden av døren. Mor roper og gråter og hamrer febrilsk på døren. Stillheten senker seg på utsiden og mor holder pusten. Det skrittes i trappen og lyden av en dør som lukkes og låses ljomer nedover trappen. Mor siger sammen. Hun kunne ha hulket høylytt, men på et eller annet vis så var de stille tårene enda værre. Han kjente tårene hennes stramme til i brystet hans og han hinket seg bort til henne og holdt rundt henne. I det øyeblikket innså han at hvis de noen gang skal overleve er han nødt til å drepe Ham. Det finnes ingen annen utvei. Annie ligger på utsiden av døren og han vet ikke om hun lever eller ikke. Det er ingen lyder, ikke så mye som et lite hulk. Mor er bare en skygge av seg selv.
Han tenker tilbake til da de var på legevakten. Om de bare hadde vært tøffe nok til å si det til legen der og da. Han husket blikket til legen og sykepleieren i det de dro fra legevakten igjen og innerst inne visste han jo at de visste hva som foregikk. Det var jo tross alt ikke første gangen de var innom der. Falt ned trappen. For en tåpelig historie. Han hadde forsøkt å borre blikket sitt inn i øynene til legen. Få ham til å forstå uten at han trengte å si noe, men mor er en skuespiller uten like. Hun kunne overbevise en fisk til å tro han var en hund om det sto om livet.

Nei, det er han som må stoppe dette, ingen andre og han fylles med optimisme for første gang på lange tider. Han vet hva han må gjøre og han blir nesten opprømt der han sitter i halvmørket. Han begynner å se seg rundt i rommet etter noe som han kunne bruke. Et eller annet. Det gikk opp for ham at mulighetene ikke akkurat lå strødd der inne. Han tittet på sin mor, som lå og sov igjen. Igjen lovte han seg selv at de snart skulle være ute, omså han skulle kvele Ham med sine bare hender.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et ankerfest her i livet

Emoia — Sun, 24 Jan 2010 21:20:37 +0000

To vinduspussere prater, snakker om bilen hans som er ødelagt og annet hverdagslig og overfladisk pjatt. Så ser man på t-skjortene deres og den ene sier: “Jeg skulle ønske jeg turde å si at jeg sliter” og på den andre står det: “Jeg skulle ønske jeg turde si at jeg vet du sliter. Dette er reklamefilm som gikk på tv for en tid tilbake.

Tørr vi i det hele tatt og bry oss eller er vi redd for å stikke nesen vår i saker vi ikke har noe med? Eller er det den som sliter som ikke tør å la andre bry seg i frykt for å være en belastning? Eller enda værre – en tror ikke at en selv er verdt noe til at man kan våge å tro at andre ser verdien i deg?

Hvis man har mistet troen på livet, mistet troen på andre og mistet troen på seg selv – hva sitter man igjen med? Kan man virkelig gå igjennom et helt liv uten å ha troen på noe som helst? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om en religiøs tro. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg. Men jeg snakker om troen på noe. Troen på at jeg er noen og at jeg er verdt noe. Troen på at man ikke er alene her i verden, men at det er noen der som holder en i hånden når motvinden er som verst.

I en verden som er blitt kald og upersonlig på mange områder, så trenger vi muligens noe eller noen å tro på? Noe eller noen som er ditt holdepunkt, som blir din komfortsone. En som kan hjelpe deg å skape indre ro når den ytre uroen har tatt overhånd. En som er ditt ankerfeste når du selv føler at alt rakner.

Så tilbake til denne reklamefilmen. Tør man å vise at man er sårbar og trenger noen? Tør man å tro på seg selv nok til at man tør la andre tro på deg? Eller klapper man seg selv på skulderen, suck it up og later som om man er noen. Et lykkelig individ, som lever i en lykkelig verden hvor en har det lykkeligste familielivet?

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Finner du pepperkaka?

Emoia — Thu, 17 Dec 2009 21:19:49 +0000

Unga fikk pynte pepperkakene helt uten de voksnes innblanding slik som tidligere år…

Under alt glasuren så er det pepperkaker.. jeg lover!!! Et tygg av disse pepperkakene så er du livsmedlem av Norges Diabetikerforening!

Vurdert til: av 37 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke alene – bare ensom

Emoia — Fri, 18 Sep 2009 23:34:34 +0000

Jeg setter meg ned ved siden av deg. Jeg sender deg et smil og et blikk som er fylt med små “I love you”, “se på meg”, “ta på meg” og “bry deg”.
Jeg skulle akkurat til å strekke ut hånden og røre ved deg, men du sukket og bevegelsen frøs til is og resten av handlingen ble dratt i gulvet av tyngdekraften.
Lik trærne som blir nakne av høstens vind står jeg brått naken foran deg.
Sukket ditt lød som et drønn av uengasjement og likegyldighet.
Du mumler at du er trøtt.
Du reiser deg og går.
Du snur deg ikke.
Du sier ei noe mer.
Du bare går.

Vurdert til: av 129 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Late offentlige ansatte! – Fleip eller fakta?

Emoia — Fri, 05 Jun 2009 20:11:24 +0000

Før jeg sier noe som helst, så må jeg bare si at jeg selv er en offentlig ansatt. Jeg jobber i sosialtjenesten i en bydel i Oslo, så kanskje jeg er en smule inhabil her…

Gjennom hele min oppvekst (nesten) har jeg fått høre at offentlige ansatte er late sulliker og da spesielt de kommunale. Ja, det er en forskjell på statlige og kommunale. Sistnevnte er nederst på rangstigen visstnok. Offentlige ansatte gjør ingenting på jobb, de tar lange pauser og ofte langweekends. Sykefraværet er høyt og vi er syke av filleting, skal vi tro de ansatte i det private. Arbeidsmoralen vår er ikke-eksisterende. I tillegg så syter vi om pensjonen som venter oss om varierende år alt etter hvor gamle vi er. Fysj og fy! Høyere lønninger krever vi også. ÆSJ! (det private krever aldri høyere lønninger selv).

Fortjener de offentlige ansatte sin lønn egentlig? Noen sier NEI og andre sier JA. Jeg stemmer helt klart for at JA, de offentlige ansatte fortjener sin lønn. Som sagt innledningsvis er jeg muligens litt inhabil, men det får så være.

Jeg jobber som sagt i det offentlige. Det kommunale offentlige. Den kommunale sosialtjenesten. For å ta en kort oppsummering av de siste to dagene på jobb: Jeg har hatt NULL pauser,men hatt lunsjpause på 20-30 minutter. Da har jeg som regel diskutert saker med andre og godkjent vedtak. Ergo, en arbeidsfull lunsj. Jojo, lunsjen vår er betalt, så jeg burde vel bare jobbe da kanskje. Nu vel.
På jobben vår er vi mange ansatte og jeg kan ikke akkurat si at jeg har sett dem henge og slenge i korridorene med henderne i lomma. Timeslange lunsjpauser er det ingen som har. Vi har 30 minutter fast hver dag, som regel får vi ha lunsjen i fred, men det syns jeg er vel unt. En arbeidstaker har da lov til å få i seg næring.

På jobben vår har vi noe som heter flexur. Du stempler deg inn når du kommer og ut når du går. Per tid har jeg 32 timer i pluss på flexuret mitt. Andre kollegaer har 60 timer +++. Min sjef f.eks har over 100 timer. Å ha timer i pluss på flexuret betyr ikke at vi får dette utbetalt i lønn. Nei, de blir værende der og vokser gjerne. I utgangspunktet skal vi kunne avspasere disse timene, men det er det dessverre ikke tid til. Hvorfor er vi så mange med pluss på flexuret? Tja, kanskje det har med dårlig arbeidsmoral å gjøre? Jeg for eksempel sitter en del over for å rekke alt, så mine brukere skal få den hjelpen de spør etter. Selv når jeg sitter over så er det dessverre ikke alle jeg rekker å følge opp tett annet enn å innvilge økonomisk sosialhjelp. Jeg alene skal tross alt ha oppfølging på nærmere 100 brukere…

Jeg har sittet på jobb med feber og vært nedsylta i influensa, men har dratt meg på jobb fordi jeg vet at det er en bruker der som venter og som jeg har avtale med. Men noen ganger har jeg bare måttet kapitulere, dessverre. Influensa skjer. Ja, jeg har også vært sykemeldt i noen måneder i fjor. Jeg har nerver i klem i ryggvirvlene mine, muligens medfødt. Men da passet det i grunn bra at jeg ble offentlig ansatt, så kan jeg være hjemme med god samvittighet fordi jeg er jo bare en lat sullik likevel..?

Før jeg begynte i sosialtjenesten jobbet jeg i hjemmesykepleien, også det offentlige. Og kan ikke si at jeg satt på rompa da heller nei. Jeg har også jobbet i det private, så jeg har erfaring derfra også. Å jobbe i det private er heller ingen lat sullik jobb. Jeg jobba rompa av meg der også. Kanskje har det noe med min arbeidsmoral og meg som person? Kanskje er det slik for andre også – at det går på person og hvilke verdier en har til grunn i utgangspunktet?

Dette var et lite klagebrev fra meg, en offentlig ansatt. Og jeg må bare få sagt at jeg vet at ikke alle, hverken i det offentlige eller det private er harde arbeidsmauer ei heller late sulliker, og det tror jeg dere andre vet også. Så vær så snill, tenk dere litt om før dere bare slenger ut en overgeneralisert og flåsete kommentar om at alle ansatte i det offentlige er late og eier ikke arbeidsmoral. Det er litt unyansert. I så fall er mitt kontor og min tidligere arbeidsplass (hjemmesykepleien) et unikum av en offentlig og kommunal arbeidsplass!

Vurdert til: av 240 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nunzio, Leyla, Mairmog, Røti, meg selv og min søster ute på eventyr!

Emoia — Sat, 23 May 2009 10:29:08 +0000

Jeg titta ut av vinduet og konstaterte at snøen var kommet. Og det i massevis!!! Herlig! Barnslig som jeg kan være når det innebærer snø, så hiver jeg meg rundt, vekker min søster, stapper i henne frokost og på med uteklærne. Det må sies at min søster er 30 år og hun sender meg et misfornøyd smil, MEN hun smiler! Fornøyd med resultatet åpner jeg ytterdøra og drar inn den kalde lufta! Sola skinner og det er perfekte forhold til en dag ute i snøen. Jeg griper tak i min søsters hånd og hopper ut i snøen. Det var så mye snø at når vi hoppet uti så kunne vi svømme i den. Snøen var overalt!

Vi raste rundt i snøen og ante fred og ingen fare, inntil jeg fikk en snøball i bakhodet. Jeg gjorde meg klar til å fyre løs mot min søster, men hun pekte på noe bak meg! Jeg snur meg forsiktig og ser en skikkelse komme mot meg med stort bustete hår og sett fra vår vinkel kunne det kanskje vært et troll? Pappa hadde advart oss mot slike skapninger.
Dette noe vaier med armen sin fram og tilbake og vi hører han buldrer i mellom trærne. Han kommer nærmere… og nærmere… Pulsen min øker og jeg kjenner det knyter seg i magen. Min søster tar hånden min og sier at vi burde svømme under snøen for å gjemme oss. Der var det trygt. Vi gjorde oss klar til å dykke da jeg hørte: “EMOIA!! Du våger ikke å stikke av nå!!”
Stiv av skrekk myser jeg mot denne skapningen og brått er ikke skikkelsen så skummel lenger. Det store bustete håret er jo bare manken til Nunzio! Han kommer løpende mot oss i sin svarte bobledress og gule votter og da han så våre skrekkslagne ansikter, så trillet latteren ut i det fine været.

Nunzio spretter ned i svømmebassenget av snø sammen med oss og klasker like gjerne en snøball i hodet på min søster også. Ingen skulle holdes utenfor, her var alle like viktige og kjærkomne. Vi kaster snøballer fram og tilbake. Vi ler og har det moro! Da jeg snudde meg for å lade opp en ny snøball titta jeg rett inn i øynene på Røti! Skvetten som jeg er så skvatt jeg da også. Jeg rakk å konstatere at Røti sto framfor meg med et glis som ikke liknet grisen og i armene hadde han en stor spade fylt til randen med ny puddersnø. I neste sekund hadde jeg all den snøen trillende ned langs ryggen på meg. Hevnen er søt…! Jeg hoppa på ryggen til Røti, trakk den blå lua hans over øynene og trykka snø ned på ryggen hans igjen.

Etter en stund var vi alle slitne og vi la oss på rygg. Min søster lagde snøengler og Nunzio foreslo at vi kunne lage snøfigurer. Lenger kom vi ikke fordi en hvit hest kom galopperende med rosa manke. Oppå hesten satt en kvinne så vakker og med et smil som utkonkurrerte strålene fra sola. Vi stod der alle, blendet av denne skjønnheten i det hun parkerte hesten sin.

“NUNZIO! Hva har jeg sagt om å gå ut uten lue på??” Nunzio virket brått litt usikker og klarte ikke helt å skjønne hvem denne personen var. Men da hun kom nærmere så han at det var Leyla og han ble rød i kinnene og øynene glitret. Leyla tar den gule lua ut av lomma si og tar den over hodet på ham. Røti lo da Leyla jobbet iherdig med å få all håret til Nunzio inn i lua. Mye av håret sto nemlig som spett ut av hodet på ham da han hadde lekt mye ute og det var stivnet til is. Det resulterte med at Leyla dro fram saksa og klippa hull i lua så det skulle passe med disse isspettene. Med den svarte bobledressen, gule votter og en gul lue med to stooore spetter stikkende opp fra hodet, så så han ut som en forvokst bie.

“Hei alle sammen!” Vi snudde oss og så Mairmog komme mot oss i sin rosa bobledress med hvite prikker. I den ene hånden hadde hun en stor bolle med kirsebær og druer. I den andre hånden hadde hun en termos med kakao. Herligt! Vi mesket oss med godsakene og kjente den varme kakaoen bre seg i kroppen.

Med godsakene vel fortært fikk vi lyst til å ake og før vi viste ordet av det stakk seks akebrett opp fra snøen. Vi tok hvert vårt og gikk opp bakken. På vei opp bakken blir Leyla veldig sliten og hun åpner bobledressen sin. Men hva er dette?? Under bobledressen henger en bylt rundt magen hennes! Bylte rørte på seg og man så svarte krøller stikke opp. “NUnzio, pjokken er våken. Kan du ta ham?”
Vi andre sto rundt med øyne som bulte og haker som dinglet ned på tærne. “Pjokken?” stotret jeg fram. “Har dere barn?!”
Nunzio stiller seg opp ved skjønnheten og løfter opp pjokken og gliser. “Joda, vi har nå det. Pjokken er the love of our life!”

Vi hilser den nyankomne velkommen og setter oss på hvert vårt akebrett. Nunzio har pjokken på fanget og skulle til å gi fart da Leyla så strengt på ham. “Er du gal?! Du får sitte her oppe og passe på pjokken mens vi andre aker!!”
Vi andre aker nedover bakken så fort at tårene triller av vinden som river i øynene. Vi ler og ler og har det ufattelig morsomt. Vi var på vei opp igjen da vi ser en svart kule komme nedover bakken med gule votter og et gult topplokk. Latteren til kula runger ut og da han stopper ligger han på rygg og hikster av latter mens han kaster pjokken opp i lufta igjen og igjen. Vi løper mot ham og da han ser Leyla blir han stille. Auda, han skulle jo tross alt sitte på toppen av bakken og vente.
Leylas ansikt er i en streng mine og titter på Nunzio, på pjokken, på oss og tilbake på Nunzio. Nunzio forsøker seg på et av sine mest sjarmerende smil a la colgate og Leyla snur seg oppgitt mot oss andre. “Ser dere hva jeg har å forholde meg til? Rampestreker hele jævla dagen lang….” Hun bøyer seg ned og løfter opp pjokken og min søster tar ham. Leyla ser på oss og blunker før hun snur seg mot Nunzio. Hun begynner med en streng tone. “NUNZIO!! Du er… altså! Jeg mener.. du er bare…så…!!!” Nunzio titter ned på skoa sine.. “Nunzio, du er bare en stor rampunge! Men du er mine ramp!” Hun bøyer seg ned og plasserer et stort kyss på panna og Nunzio griper henne fatt og baser henne i snøen.

Vi griper alle hvert vårt akebrett og tusler opp bakken igjen. Så bruker vi resten av dagen på å ake og ha det moro, mens vi skåler i kakao!

Vurdert til: av 202 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Problemer med fleskemage? Frykt ikke – løsningen er her!!!

Emoia — Mon, 11 May 2009 20:16:03 +0000

Ja, bikinisesongen nærmer seg med stormskritt og ganske mange gjør sitt for å stramme opp kroppen. Noen drikker kun milkshaker i ulike varianter, andre tar piller, rensekurer og noen faktisk gjør noe så galt som å trene… Ja, tro det eller ei, trening er fortsatt en metode i dette slankehysteriet. Riktignok gjelder det jo å finne riktig form for trening da… Ofte blir riktig form for trening bestemt av hva Hollywoodstjernene finner for godt og riktig…

Men for de som spyr av tanken på enda et glass ekkel milkshake og har mer eller mindre besvimt av mangel på næringsstoffer, så er løsningen her!

Magebeltet som fjerner fett!! Eneste du trenger å gjøre er å stroppe fast dette beltet rundt fleskemagen, stramme godt nok til så fettet buler ut gjennom disse hullene og TADA!!! Den O’etterlengtede flate magen er et faktum! Fat-be-gone!!

(hentet fra DinSide.no, som har hentet bildet fra produsenten The Boneless belt

Den vitenskapelige forklaringen på dette beltet er at mage -og midjeflesket ditt blir delt inn i lett håndterlige “bobler”. Forklaringen “lett håndterlige” liker jeg. Gudene skal vite at de til nå har vært utrolig sære og vanskelige å ha med å gjøre, så dette lover bra!

I disse boblene skal blodsirkulasjonen øke. Med økt blodsirkulasjon, øker varmen. Med varmen så øker også fettforbrenningen! Genialt!!

Det står også at for å dekke over eventuell odør (?!) som måtte oppstå, tross alt – Det er heftig fleskebrenneri i drift, så er beltene innsatt med en behagelige lavendelduft. Aaaah.. Herlig! Produsentene her har virkelig tenkt på alt!

En aldri så liten ekstrabonus med dette produktet er at du får et slikt fantastisk mønster på magen! Stilige greier, som garantert er klar for catwalken!

Folkens – Det er bare å skaffe beltet og stramme til!!!

Vurdert til: av 282 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har faktisk ikke råd til å dra på jobb…

Emoia — Tue, 05 May 2009 13:59:12 +0000

Jeg har vært så heldig å ødelegge foten min. Den er nå inntullet i støttebandasje og jeg har to nyinnkjøpte krykker. Ufattelig kjedelig. Jeg har vært sykemeldt 100% i 1,5 uke da jeg ikke fikk belaste foten og måtte holde den høyt for å unngå hevelse. Sykemeldinga mi gikk ut i helgen, så i går forsøkte jeg meg på jobb, men værkinga kom tilbake etter kort tid og vi var tilbake til halting og opphoven fot fra storetå til kneet. Så jeg ødela helbredningsprosessen ved å hinke og halte til og fra jobb. Det var veldig dumt, for jeg vil svært gjerne være på jobb.

Da jeg har en stillesittende jobb så snakket jeg og fastlege i dag om at jeg kan jo faktisk være på jobb, men jeg trenger dør-til-dør transport. Dvs Taxi. Vi var begge usikre på om dette ville gå og om man fikk det dekket, men vi forsøkte.

Jeg ringte NAV lokalt etter å ha snakket med legen for å undersøke det rent praktiske rundt dette. Joda, jeg får dekket reiseutgifter så lenge legen har skrevet det på sykemeldingen at jeg behøver det. Hurra!!! Men, ja, det er et men. Selvsagt. Jeg får kun dekket utgifter regnet ut etter hva jeg tjener og dermed hva jeg ville fått i sykepenger per dag. Etter utregning gjort av damen på NAV lokalt, så vil jeg få dekket max kr 600-650,- hver vei. De vil også trekke meg beløpet for hva det ville kostet med tog i stedet, om jeg kunne tatt det. Togbillett koster kr 48 hver vei, så la oss si kr 50 for enkelthetens skyld. Jeg vet at taxi fra min dør til jobbens dør kommer på ca kr 750-800,- en vei. Jeg bor nemlig litt langt unna. Da er vi oppe i kr 150-200 hver vei, som jeg overhodet ikke får dekket. Altså, totalt ca kr 400 kr hver dag jeg ikke får dekket. Og dette skal jeg gjøre t.o.m 15 mai.

I tillegg så må jeg jo selvsagt legge ut disse pengene selv, så levere søknad med kvitteringer til NAV og så får jeg det refundert, minus det som var ovestigende. Og selvsagt, etter deres saksbehandlingstid, som hun kunne opplyse var på max 2 uker.

Jeg er riktignok ikke sur, bare lattermild. Jeg og legen hadde jo våre tvil om at dette ikke ville gå. Eller, rent teoretisk går det jo. Er bare at jeg lever i praksis. Og da går det ikke. Jeg kan ikke legge ut nesten kr 1.400,- hver dag i 8 arbeidsdager. Det blir ÅHÅ så mye mer penger enn det jeg faktisk har.

Så jeg begynte å le i telefonen til NAV. Dama på NAV lo litt hun også, passe oppgitt over det tilbudet hun kunne komme med. Så lo vi litt sammen da, mens vi konkluderte med at nei, jeg har faktisk ikke råd til å dra på jobb..

Vurdert til: av 397 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ubuden gjest

Emoia — Thu, 30 Apr 2009 00:33:34 +0000

Enten jeg vil eller ikke, så er du i drømmene mine…
Jeg kan ikke noe for det, men innimellom viser du deg.
Dine besøk er ikke velkomne, men du dukker likevel opp.
Frekt og uhøflig.
Gang på gang.
Noen ganger går det heldigvis lang tid i mellom, slik som nå.
Nå hadde du vært borte i flere måneder, men i natt kom du tilbake.

I drømmen kysset du meg…
Du befølte meg…
Du hvisket at du elsket meg…
Du savnet meg…

Jeg ble helt svett, prøvde å gå min vei, men beina mine var som bly.
Du forhekset dem.
Kroppen føltes ufattelig tung.
Jeg kunne kjenne deg over alt.
Jeg hørte pusten din.
Jeg kjente aftershaven din trenge seg inn i nesen min.
Etset seg fast i hukommelsen min, igjen.

Nesa ble brått tett og munnen var limt igjen.
Jeg fikk ikke puste.
Hjertet mitt slo hardere og hardere.
Jeg kunne ikke skrike.
Ikke så mye som en lyd.
Akkurat som før.

Du dukker opp med jevne mellomrom.
Du åpner døren til gamle minner.
Du forpester mitt sinn.
Du er en ubuden gjest,
som tar deg altfor godt til rette.

Frekt og uhøflig.
Gang på gang.

Vurdert til: av 292 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende