Eller de gangene man dro på fjellet med familien. Uansett årstid. Fisking, aking, scooterkjøring, lavvu, telt, opp i bærmarka eller kun for å tenne bål, grille pølser og så dra ned igjen. Dagsturer som overnattingsturer. Å høre de voksne fortelle spennende og morsomme historier. Historier fra gamledager og historier om spøkelser og troll. For ikke å snakke om det å sitte ute i naturen. Ikke høre noe annet enn ja, det naturen har å by på. Beundre utsikten, høre vannet i elva, fuglene, se sola gå ned for så å komme opp igjen. Bare nyte. Beundre. Kjenne roen. Bare være. Meg.

I slike stunder er det godt å ha noe som minner deg om hjem. Slik som her.

Intrigue – Engel

Intrigue – Orbina

Mari Boine – Mu Váibmu Vádjul Doppe

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange har spurt meg om hvordan jeg kom over alt, hvordan jeg kom meg videre. Og det ultimate spørsmålet var jo alltid det samme. Hvorfor gikk du bare ikke? Ja, man kan jo lure på det. Det er alltid enklere for de utenfor å si det. Når man ikke kjenner en annens verden, så dømmer man gjerne ut i fra egen situasjon og erfaringer. Men når det er sagt, så har jeg spurt meg selv det spørsmålet mange ganger. Jeg kunne jo bare tatt mot til meg og anmeldt ham, ropt ut til alle og en hver hvordan jeg egentlig hadde det. Mot. Det er nettopp det jeg ikke hadde. Eller hadde. Alt etter hvordan en liker å se på ting. Mot fordi jeg fortsatte å kjempe? Manglende mot fordi jeg alltid ble ved hans side likevel?

Jeg kunne ha gått til min mor, men vi to har aldri hatt noe godt forhold. Tror egentlig det hadde begynt å rakne i en alder av 9-10 år. Min mor pushet meg alltid til å bli bedre. Og det er jo positivt. Be as good as you can be! Vel og merke i riktige porsjoner. Et evigvarende krav om å bli bedre. Bli god nok. Flink nok. Stille nok. Ryddig nok. Ingen sinne. Ikke le for mye. Fikk du 5′er på historieprøven? Hvorfor fikk du ikke en 6′er?. Vask gulvet på nytt. Brett klærne på nytt. Det er ikke godt nok. Ikke… godt… nok… Hører du?!

Jeg har mange minner fra barndommen og ikke alle er gode, dessverre. Jeg har fortrengte minner, minner som dukker opp som en puslebrikke her og der. Mye er fortrengt, og det er kanskje like greit? Vil jeg egentlig huske alt? Det jeg til nå har husket er ikke bare positive ting. Jeg husker en av mine ballettforestillinger hvor jeg var så utrolig stolt av meg selv hvorpå min mor etter forestillingen mente jeg kunne ha danset bedre. Stoltheten ble som visket vekk. Har aldri funnet sted. Borte. Tilbake sto en knust unge. En unge som aldri følte seg god nok, men som strebet etter å bli bedre bare for å bli likt. Bli verdsatt. Få uhemmet skryt. Hvis jeg bare står på litt til, så… kanskje hun blir glad i meg?

Jeg kunne også ha snakket med pappa. Fortalt ham om min mor og etter hvert min eks. Det er en gåte for meg hvorfor jeg ikke sa noe. Tross alt, jeg har alltid sett på meg selv som pappas pia! Lojaliteten tror jeg at her spiller en stor rolle. Selv om min mor kanskje ikke vil gå under navnet “supermom of the year”, så var hun likefult min mor og som barn så så man opp til dem og ønsket å glede dem. Uansett. Men hvorfor sa jeg ingenting om min eks? Mye mulig det lå lojalitet bak her også. Om ikke det, så i alle fall frykt. Jeg fryktet ham. Hva han kunne gjøre og hva han ikke gjorde, men som han kanskje kunne komme til å gjøre om jeg oppførte meg feil?

Som Franklin D. Roosevelt en gang sa: “Only thing we have to fear is fear itself”. Selv om FDR snakket om 1930-tallets krakk, så ligger det mye i det for meg. Det skjedde så mye at til slutt vet jeg ikke hva jeg var redd, jeg var bare redd. Jeg korrigerte meg selv for å tilpasse deres krav. For å bli likt. Ikke bli kjeftet på. At det i dag er åpenbart at alt han gjorde var fullstendig irrasjonelt, var for meg den gangen fullstendig reelt. Jeg husker han plutselig kunne bli sur på meg og jeg krympet meg og var helt sikker på at det var min feil. På en eller anna måte. Garantert. Helt sikkert. I dag, selv etter grundig ransaking i minnebarken, så kan jeg ikke få tak på hvorfor han skulle ha vært sint på meg. Jeg ser det i dag. Heldigvis.

Angående forholdene hjemme om min mor, så snakket jeg ikke til noen om dette. Det var normalt at det var sånn. Jeg hadde jo ingen preferanser om at det skulle være feil. Det var sånn det var. Ferdig. Min eldste søster varslet selv barnevernet i en alder av 13 år. Den gangen sa mamma at det var hennes egen feil alt sammen. Min søster var umulig. Hun forsøkte å få oss andre fjernet også. Sette oss på et barnehjem. Jeg husker mamma holdt rundt meg i yttergangen og sa at hun skulle sørge for at min idiotiske søster ikke fikk oss andre fjernet fra hjemmet. Min søster var egoistisk og ond. Jeg trodde på henne da. Mislikte min søster i mange år pga dette. I dag vet jeg bedre. Jeg husker ting. Jeg husker episoder som gjør mamma til idioten. Ikke min søster.

Kanskje skulle barnevernet ha grepet mer inn? Gjort grundigere undersøkelser. Kanskje de hadde avdekket ting. Kanskje jeg ikke hadde falt for en type som var min mor, bare hakket værre. Personlighetsmessig. Og han eide mindre skrupler enn det hun gjorde. Mye synsing og kanskje fra min side nå. Jeg er sint for mye, men på barnevernet? Langt i fra. Jeg var allerede blitt en mester til skuespill i en alder av 9-10 år. Og da jeg var tenåring og under dette forholdet med min eks så kunne jeg blitt tildelt en Oscar-statuett. Du snakker om maskeradeball. På innsiden druknet jeg, på utsiden svømte jeg lett som bare det. Livet var en lek! Dessuten var jeg jo opplært til at man skal ikke gråte over ting. Tørk tårene og rett ryggen! Bortkastet tid å syte. Bare kjør på videre. Så det gjorde jeg.

Jeg forsøkte å varsle min fastlege etter voldtekten. Han unnskyldte det hele med kjærlighetssorg av ungdomstypen. Du tror kanskje at verden raser sammen, men det gjør den ikke. Livet går videre!
Og jaggu gjør ikke livet det! Spørsmålet er bare med hvilken kvalitet. Jeg sa riktignok ikke det rett ut til fastlegen. At jeg var blitt voldtatt. Jeg sa at jeg ikke fikk sove. Eller spise. Jeg gikk ned fra 55 kg til 46 kg. Jeg hadde konstant hodepine. Jeg hadde lyst å skade meg selv. Uansett, jeg orker ikke i dag å bruke energi på å pinne legen min for alt dette. Eneste er at jeg den gangen ikke orket å fortelle ham at jeg var blitt voldtatt, når han ikke hevet et øyebryn på det første jeg sa.

Hvordan kom jeg over det. Hvordan kom jeg videre. Tja, spørsmålet er om jeg har kommet ordentlig videre. Jeg kan fortsatt kjenne at jeg er noe så inni helvette forbanna innimellom. Min eks har jeg kuttet all kontakt med, heldigivs. Min mor har jeg naturlig nok fortsatt kontakt med, med varierende hell. Hun kan fortsatt kritisere meg for å ikke gjøre ting bra nok. Er ikke fin nok. Er ikke feit nok. Ikke tynn nok. Feil, feil og atter feil. Hun er ikke den første jeg ringer med sorger og gleder. Sist gang jeg delte sorg med henne var da jeg faktisk sa dagen etter at jeg var blitt voldtatt. Hun sa hun måtte på jobben. Og hun gikk dermed sin vei. At hun da ikke tok affære, men heller drev med lobbyvirksomhet for å ta ham tilbake tror jeg at jeg aldri kan tilgi. Aksepterer at det er sånn historien min er. Ferdig.

Det som holdt meg flytende, som var min snorkel da jeg holdt på å drukne var å skade meg selv. Først kunne jeg klype meg selv. Deretter utvidet det seg til å slå seg selv. Bitchslap. Slå seg selv med en mobil eller en fjernkontroll. Fikk blåmerker, men det var liksom ikke nok. Så kom barberbladene. Jeg kuttet meg selv på armen. To ganger kuttet jeg meg dypt, ellers var det små risp. Akkurat nok til at man blødde. Å kjenne et sår som værket var tusen ganger bedre enn å kjenne på den uendelige tomheten inni meg. Det svarte hullet, som slukte meg hel, dag ut og dag inn. De små sårene reddet meg fra å miste forstanden helt. Ja, jeg vet, det er  helt vanvittig å si noe slikt. Det er jo ikke akkurat “forstand” man tenker på når man hører om en som skader seg selv. Kutter seg selv. Med vilje. Men det var sånn jeg klarte å puste. Angsten tok overhånd, lungene ble fylt med vatt og nesen tett. Eneste jeg kjente var det ekle barbervannet fra Axe. Helt grusom lukt. Det som åpnet nesen og lungene var værket fra et blødende sår. Jeg fikk kontroll over situasjonen igjen og kunne holde ut et par dager til.

Jeg flyttet så til en annen by for å studere. Jeg kuttet meg fortsatt. Han sendte meg meldinger om at han holdt øye med meg. Burde ha gått til politiet da også. Trakassering. Men igjen denne frykten. Samtidig som jeg fortsatt ønsket å være flink. Jeg visste jo tross alt ikke annet. Store jenter gråter ikke. De reiser seg opp og prøver igjen.

Så kom vendepunktet. I en alder av 20 år. Jeg kuttet meg selv igjen, men det hadde ikke samme effekt lengre. Jeg kuttet meg dypere. Og for første gang kom tanken over meg om at jeg kunne jo bare kutte riktig så dypt og bare sette en blodig strek for alt. Hvofor skulle jeg leve dette livet uansett. Folk rundt meg levde som om ingenting hadde skjedd. Hvordan kunne de leve som normalt? Hvordan kunne han leve som normalt? Jeg var ikke verdt en dårlig samvittighet engang. Den gangen så jeg ut som et vandrende spøkelse. Veide veldig lite. Mørke ringer under øynene og jeg visste at det gikk rykte på hjemplassen om at det hadde rablet for meg. At noen hadde sett mine sår og arr. At jeg den senere tid fikk vite at min mor hele tiden visste, men likevel så på meg som en skuffelse for å ikke ha tatt min eks tilbake er for meg utenfor min forståelsesevne.

Jeg tok heldigvis ikke mitt liv, men la heller bort barberbladet. Fryktet meg selv. Jeg kastet barberbladet den kvelden. Hvordan i all verden jeg kom på å strø salt i det åpne såret i stedet er for meg helt ubegripelig, men det sved så forferdelig at jeg rett og slett sovnet. Og det var vel kanskje redningen min. For første gang på lenge, så sovnet jeg. Jeg sov i over 15 timer. Da jeg våknet så følte jeg meg lettere til sinns enn på lenge og jeg startet veien mot et bedre liv. Sakte og vaklete og med stor hjelp i min venninne, så kom jeg meg. Jeg kan den dag i dag fortsatt vakle. Jeg kan fortsatt begynne å krampegråte når han besøker mine drømmer eller min mor er ufin. Jeg kan fortsatt få en trang til å skade meg selv. Sette ting på pause en liten stund. Men den pauseknappen tør jeg ikke trykke på. Den er forbudt.

Noen vil kanskje kalle meg for et løvetannbarn, andre vil kanskje kalle meg for patetisk og at jeg er en skuffelse. Jeg har hørt alle betegnelsene. Det eneste jeg vet er at jeg er ingen offer. Jeg så på meg selv som det tidligere, men det var ikke før jeg slettet det ordet fra mitt vokabular og så på meg selv som en “noen” at jeg virkelig tok meg selv i nakken og sloss min vei tilbake. Ha troen på seg selv. Det er bud nummer én. For oss alle. Løvetenner eller ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bill Engvall – marriage part 1

Bill Engvall – marriage part 2

Enjoy!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter hvert som årene går så begynner ting imidlertid å bli litt speilvendt… De stoler på at jeg tar vare på meg selv og jeg burde vel tenke det samme tilbake; At de tar vare på seg selv. Men i det siste så har den snikende følelsen av bekymring over om mine foreldre, og da spesielt min far, virkerlig klarer å ta vare på seg selv. Joda, de er godt voksne og har levd mange år og har livserfaring osv, men verden rundt oss forandrer seg og nye teknologiske vidundre gjør sitt inntog. For ikke å snakke om rot med penger og blakk før neste utbetaling o.l.

De bor nordpå og ting er forsåvidt status quo der, mao jeg er ikke såå bekymret, men så kommer far til Oslo for å besøke meg og angsten min kommer krypende. Han har vært i Oslo hundrevis av ganger, funnet fram i virrvarret av gater osv, så det burde ikke by på problemer.
Jeg skulle møte ham på Oslo S og da jeg kom dit så jeg en fortvilet og forvirret hundevalp som ikke helt skjønte hvordan billettautomaten fungerte. Han trykket fram og tilbake på skjermen. Han spurte hvor vi skulle og han tastet inn ankomststasjon. Eller riktignok, han forsøkte å taste det inn.

Mens jeg står og ser at han roter seg fram og tilbake på billettautomaten så stikker angsten i meg. Han reiser jo land og strand rundt på møter hele året igjennom. Hvordan klarer han seg?Kommer han til å gå seg bort en dag?

Etter nesten å ha kjøpt billett til Drammen, sukker han tungt og jeg spør om han trenger hjelp. Ja, sier han og smiler matt. Han så jo tross alt litt dårlig og han konkluderte med at han kanskje trengte nye briller. Det var kun det som var greia, sikkert. Eller noe.

På toget hjem til meg spurte han x antall ganger på hvor det var vi skulle gå av. Og når stasjonen endelig ble annonsert på høyttaleren så reagerer han ikke før jeg nesten må dytte han ut av toget så vi kom oss av i tide.
Igjen, hvordan klarer han seg på egen hånd?

Dagen etter måtte jeg på jobb, som vanlig og han skulle komme til Oslo og møte meg etter jobb. Ingen problem! Inntil han skjønte at han måtte jo ta toget selv. Min samboer skulle kjøre han til togstasjonen så han fant fram fordi han husket ikke veien fra dagen før. Min samboer slipper ham av på stasjonen og så får jeg en telefon på jobb: Hvordan var det automaten fungerte igjen?Jeg forklarer etter beste evne og han sier eplekjekt: Ja, nettopp, det var jo akkurat sånn jeg trodde det var. Skulle bare dobbeltsjekke…

Så slår det meg. Faren min er 52 år gammel. Herregud… ! Og hva skal man si; the wind has changed? Nå er det tydeligvis min tur til å være bekymret over foreldrene mine og dem skal stole på at jeg og mine søsken ordner opp. Merkelig følelse i grunn. Man får en slik overbeskyttende følelse over seg når man ser at han står der, fortapt i folkemengden. Og det er nesten så du vurderer å leie han i hånden fra A til B og ikke slippe ham ut av synet.

Hvordan skal det egentlig gå når han blir eldre? 80 år, forvirret, kranlgevoren og sær? Jeg kommer til å bli en angstbylt av dimensjoner!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er dessverre et av mange eksempler på at demente går seg bort. I dette tilfellet gikk det heldigvis bra, men i andre tilfeller har det dessverre ikke gått så bra. Jeg vet at dette har vært en debatt tidligere, men jeg løfter den igjen.

Burde demente bli tvangsutstyrt med GPS sender slik at hvis de går seg bort, så kan man likevel finne dem? Noen sier her nei fordi det er inngrepet i personvernet. Dette er voksne mennesker og bør ikke bli overvåket på denne måten. Jeg derimot mener demente bør ha en slik sender, som kun skal tas i bruk i nødstilfeller. Om denne mannen hadde hatt en slik sender så kunne han ha sovet trygt hjemme i sengen sin i stedet for å vandre rundt og rundt i en kald og stor skog her på Østlandet….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg svarer elskverdig at det må jo bare gå, men heldig for barna har jo han sagt ja til overnattinger og dermed klarer å underholde dem! Han svarte eplekjekt at det ikke var noe problem!! Han skulle t.o.m stå opp med barna søndag morgen!!

Det gikk nok en time så fikk jeg en ny tekstmelding. ”Emh, jeg kan ha lovet dem en sjokoladekake. Handler du? Og eeeh… kan du bake? Barna kommer etter barnetv forresten. Du er vel hjemme da? Eller??!”. Jeg aner en viss desperasjon i tastingen…

Jo da, Emoia var hjemme lenge før den tid. Emoia torde nemlig ikke la fyren være alene lengre. Alene et par timer og han har invitert halve nabolaget og invitert på kake, som ikke var laget enda. Hvem vet hva han kom til å klare å stelle i stand om han ble alene en time lengre… !!

Etter barnetv, lørdagsgodis, kakebaking og rengjøring av kjøkken (han hadde jo lovet at barna kunne pynte kaka uten innblanding fra voksne…) ble det omsider kveld på unga og en sliten Emoia satte seg ned i sofaen, men ikke før hun hadde fått løftet beina på bordet kom det selvsikkert og elskverdig fra mannen: ”Det gikk jo greit!” Etter et skarpt blikk fra fruen kom det en rask tilføyning: ”Gjorde det ikke? Eller..? Hmm… har jeg nevnt at du er søt når du er irritert?”

Nå er det søndag og unga er våkne. Tross alt, klokken er over 12.. Men hvem sto opp med unga klokka 7.30 i morges? Jo da, det var Emoia fordi den eplekjekke, selvsikre og elskverdige mannen fra i går var trøtt. Han kom slepende inn i stua for en time siden og var oppriktig sjokkert over at unga ikke sov lengre enn til halv åtte. De pleide da virkelig å sove til åtte!!

Jommen sa jeg smør…. Riktignok står mannen på kjøkkenet nå, noe furten og baker rundstykker fordi fruen og barna fikk helt svinaktig lyst på ferske. Og det måtte vel gå greit, eller??!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, det er kjekt med et system som kan bistå deg i vanskelige situasjoner. Kan du ikke forsørge deg selv, så kan det offentlige å inn med støtteordninger. I Oslo kommune får enslige uten inntekt kr 5.521,- per måned i tillegg til husleie og strøm. Dette skal dekke mat, klær, telefon, aviser, enkel tannbehandling, lege/medisiner, reise innen Oslo, forsikring, tv-lisens m.m.

Som sosialklient har man en rettighet om at man skal få støtte om man ikke kan forsørge seg selv eller sin familie, men en rettighet i dette velferdssystemet er gjerne knyttet til en plikt. Og den plikten er det mange som glemmer. Som jeg nevnte innledningsvis er det visse krav og vurderinger som blir gjort ut i fra den enkeltes situasjon. Altså, en individuell vurdering. Før økonomisk sosialhjelp ytes kan sosialtjenesten stille vilkår. Dette være seg f.eks søke jobber, melde seg hos vikarbyråer, følge på norskundervisning, kurs eller andre tiltak. Med andre ord: Du må gjøre det du kan for å få deg en inntekt eller øke din evne til å få deg inntekt slik at du på sikt vil klare deg selv. Er du syk og ikke kan jobbe, så må dette dokumenteres. Noe likt som i arbeidslivet mao.

Om en person ikke oppfyller sine vilkår for utbetalingen kan sosialtjenesten stanse utbetalingen. I en kortere periode. Riktignok, hvis klienten står helt uten midler er sosialtjenesten mer eller mindre pliktig til å innvilge matpenger om ikke annet. Og så bør husleie også innvilges for å berge boforholdet. Matpenger er per d.d. kr 70,- per dag for en enslig. Det heter seg også at en person kan ikke gå altfor lenge på matpenger, da vil det gå utover det som heter “et forsvarlig livsopphold”. Flere sosialtjenester opererer derfor kun med matpenger i 1-2 uker, for så å vurdere livsoppholdssatsen for det som er igjen av måneden.

Et annet eksempel man kan trekke fram er noe som ble tatt opp i media for kort tid siden. Muslimer som heller gikk ledige enn å jobbe i butikk for da slapp de å ta på svinekjøtt og alkohol. Hvis noen av disse var sosialklient og takket nei til jobb, så kan sosialtjenesten stanse utbetalingen fordi en har takket nei til annen inntekt. Man kan således ikke velge sosialhjelp. Og det er jo vel og bra. Et system bør ikke legge til rette for at folk blir på sosialhjelp.

Men så tenker jeg, er det ikke det som er virkeligheten per dags dato? Systemet står klart til å bli utnyttet!  Når en som ikke oppfyller sine vilkår måned etter måned, men likevel får penger og dekket full husleie og strøm?  Pengene er riktignok noe redusert for en kortere periode. Og for de av sosialklientene som har vondt i viljen, så er jo dette en drøm. Det er ikke alle som er i full jobb som har igjen kr 5.521,- på konto etter at husleie og strøm er betalt! Er sosialhjelpssatsene for høye? Burde de vært redusert for således å gjøre det mindre attraktivt å leve på sosialhjelp? Det er dessverre noen som syns det er helt greit.  “hvorfor jobbe når jeg kan motta penger gratis av dere?”

Hos NAV Arbeid kan du få karantene på 8 uker om du sier opp jobben din og du deretter søker arbeidsledighetstrygd. Man skal, som hovedregel, ikke kunne si opp sin jobb for så å komme til det offentlige å hente penger. Burde dette ha vært innført hos sosialtjenesten? Riktignok ikke for 8 uker, men kanskje for en måned? Hvis du gjentatte ganger er den som ikke oppfyller vilkår og bevisst sluntrer unna, så kunne man kanskje fått et vedtak om at: “Da du ikke har benyttet deg av andre muligheter kan ikke sosialtjenesten finne det rimelig å innvilge deg økonomisk sosialhjelp. Du får en karantene på 4 uker”.

Det er godt mulig at sosialtjenesten måtte ha innvilget husleierestanse i etterkant fordi man skal sikre et forsvarlig livsopphold og dermed også boforholdet, men det til side, burde man kunne nekte sosialklienter penger i en periode. Sette de i karantene for å ikke ha gjort jobben sin? Jobben sin om å gjøre det de kan for å klare seg selv.

Selvfølgelig bør det her også gjøres individuelle vurderinger. Er man syk og derfor ikke har kunnet oppfylle vilkåret, så kan man vise fram en sykemelding og problem løst. Som sagt innledningsvis; vurderinger gjort ut i fra klientens situasjon. De aller fleste klienter gjør som de skal og mange kommer seg ut av “sosialhjelpskøen”. Men de jeg her snakker om er de som bevisst snylter på et dårligfungerende system. Hvordan få bukt med sofasliterne? Kan en karanteneordning være løsningen? Kan man virkelig stoppe sosialhjelpen 100% ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De kunne også fortelle om fotballaget på Grorud som måtte legge ned laget for 15 og 16 åringer da trenerne mottok trusler fra innvandrerbarn og familier. Og det var ikke bare bagateller, men drapstrusler mot trener og hans familie.

Når jeg sitter og ser på slike innslag så tenker jeg som så mange ganger før: integreringspolitikk meg midt i rævva! Denne mannen er altså redd for å bli stemplet som rasist. Noe jeg ikke tror han er, han påpeker bare en realitet som har oppstått. Det er blitt for mange på et begrenset område. Og jeg er enig. Jeg er heller ikke rasist, men syns hensikten med integrering blir litt skylt ned i dass ved at det ikke er noen kontroll på hvor mange Norge tar imot og med hvor de bosetter seg. De blir selvsagt plassert på asylmottak rundt om i landet og har en botid på 5 år, men så vil alle til Oslo og så ender de opp på plasser med billigere husleie slik som i Groruddalen, Tøyen og Grønland.
Integrering? Nei, tror ikke det. Dette skaper bare ekskludering. Dette var også noe som ble påpekt for nesten 20 år siden da man begynte å se en opphoping på Tøyen og Grønland, men de som påpekte dette var, av andre, gjerne rasister og det som værre var. Jeg påpeker dette nå og jeg er som sagt ikke en rasist og jeg har faktisk et genuint ønske om at alle skal kunne bo sammen i dette samfunnet, men det vil ikke fungere når det er slike opphopinger!

Noen kaller Groruddalen for det flerkulturelle prosjektet og jeg er tildels enig. Det var et prosjekt for å få innvandrere og nordmenn til å få et fellesskap. Men igjen, når den ene parten blir mye større enn den andre, så blir det et problem når man føler seg som en fremmed i et eget land. Er det heldig at det blir rene innvandrerskoler og norske skoler? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror vi har godt av å få litt innslag fra alle kulturer, men når det nå blir rene innvandrerområder, så skjønner jeg at nordmenn flykter og lager rene norske områder. Ordet flerkulturell er blitt tynnslitt og oppbrukt av blinde politikere som ikke skjønner at noe må gjøres. Og det kan jo godt være at de skjønner at noe må gjøres, men de er like bundet som denne mannen på Grorud – livredd for å bli stemplet som rasist.

Og jeg spør igjen – hvor er vi egentlig på vei?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De tenker begge tilbake til den tiden deres kjærlighet fylte det rommet som nå står så tomt og kaldt. Men selv tårene som nå triller vil ikke bringe det tilbake og som to åpne sår gaper de mot hverandre, bedende og tryglende. De ønsker å lege hverandre, men de har glemt hvordan. For hvordan kan de det når de begge har åpnet seg helt uten evne til å lytte til den andre? De bygde hverandre opp for så å bryte hverandre ned igjen. Bit for bit, åndedrag for åndedrag.
Alt var blitt så skjørt, som om de satt på en sofa av glass og hvor et feilsteg ville omforme livet som de kjente til tusen skår av glass.

De ser inn i hverandres øyne og hvor den ene finner håp, finner den andre et forlatt ildsted. Bare asken er igjen som et vitne om det som en gang var, men nå er det bare igjen tomme løfter om evig tid. Begge ønsker svar, men ingen tørr å spørre det som bør spørres. De vet begge at er det først sagt, så kan det ikke tas tilbake. Usikkerheten og håpet forfølger dem i en evig berg og dalbane. De innser begge at ringen de en gang ga har forlengst slått sprekker og slutten er faretruende nær.

Stillheten har nå fullført det usagte og det er ingen ord igjen å dele. Det er hardt å la den andre gå med håpet, for selv å stå igjen med usikkerheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Emoia, du er utrolig vanskelig å bli klok på!”

“åh?”

“Ja, du sier mye, er alltid dønn ærlig og utadvent, men samtidig ikke. Du har bein i nesa og gir ikke fem øre for å si hva du mener, men samtidig skjør på en ubestemmelig måte. Du er prototypen på personlig kontra privat!”

Forundret ber jeg de forklare dette nærmere og de konkluderer med at selv om de har kjent meg i mange år, så er det mange lag av meg som de ikke kjenner. Lag som de ikke kommer til, uansett hvordan de vrir og vender på setningene sine. “Emoia, du har alltid forsvarsmurene oppe og ingen kjenner deg. Vi er glade i deg til tusen, men du er alltid distansert, på en eller annen måte!”

Selv syns jeg dette var hard kost å få servert på en torsdagskveld, men i følge dem var det på høy tid. Og til tross for mine protester kom de med sine teorier om meg og hvorfor jeg er sånn jeg er.

Samtalen gikk til slutt inn på min mor. Jeg har snakket om min mor før til disse to vennene mine, noe som jeg syns å  kvalifiseres til å ikke bli stemplet som utilgjengelig og ikke komme innpå meg.

For å gjengi hvem min mor er, sånn kort. Jeg vil ikke påstå at min mor er ond, selv om andre ville påstå det motsatte. Min påstand er at hun rett og slett ikke vet bedre. Opp gjennom årene, så mener jeg selv at min oppvekst har vært bra. Generelt sett. Det fins folk som hadde det værre. Min mor var sånn at ingenting av det du gjorde var godt nok. Du måtte hele tiden slite for å tilfredsstille henne, men hun fant alltid noe å kritisere. Ikke én gang opp gjennom årene hørte jeg henne si at hun var stolt av meg og at hun var glad i meg. Noen ville kanskje kalt dette tough love og at hun gjorde deg klar for voksenverden. For det er sånn jeg ble, tidlig voksen. Tok vare på meg selv. Husker noen kommenterte det da jeg var rundt 12-13 år. “Du bør være stolt av henne, hun er jo så voksen!!” Da svarte min mor at de oppdro da ingen fiasko, men hun hadde da virkelig en vei å gå fortsatt.
Hvis jeg slet med ting da jeg vokste opp, så kunne jeg ikke gå til henne for støtte. Aldri. Det ville aldri ha ført noe med seg. I hennes øyne var jeg svak. I alle fall var det sånn jeg følte at hun mente. På en brøkdel av et sekund fikk hun deg til å følge deg liten. Da jeg fortalte min mor om min ekskjæreste og at han tvang seg på meg, så var det min feil. “Det må to til for å ødelegge et forhold, så du er absolutt ikke uskyldig!” Hun tok også hans parti da jeg anklaget ham. Nå i voksen alder skulle man tro at ting endret seg, men den gang ei. Nå kan hun komme med slengbemerkninger om at jeg er feit, jeg er med feil mann og hun har sagt til slekta at hun er så skuffet over meg og det livet jeg har valgt. Hva som er galt med mitt liv aner jeg ikke, for hun nekter for å ha sagt noe som helst. Men skuffet det er hun.

Så tilbake til kaffekoppen og denne kvelden hvor det åpenbart var på sin plass å kommentere Emoias væremåte. De konkluderer altså med at det er min mors feil. Jeg har gjennom oppveksten blitt utsatt for omsorgssvikt. Det er derfor jeg er den jeg. En som ikke slipper folk innpå seg og hvis hun gjør det, så er det ikke til de innerste lagene. De lagene som betyr noe og som definerer den hun er. En som kan være veldig åpen, ærlig og personlig, men samtidig ikke. De fortsetter med snakket sitt og begge to ser ut til å være hjertens enige, men det eneste jeg hører og fortsatt henger ved er:

“Omsorgssvikt?!”

Jeg ser på dem som om dem skulle vært gale. Omsorgsvikt. Virkelig? I følge dem mener de at jeg ble utsatt for gjentatte svik når min mor ikke viste meg støtte, oppmuntring, interesse og omsorg. Jeg hadde riktignok det materielt bra, men emosjonelt? Og det er her de har lagt sin analyse av meg på. Emosjonelt svik. Derfor fryser jeg til og sliter med å tro på dem når noen sier at de er glad i meg og viser meg kjærlighet og varme. Som f.eks da min svigermor på første møte ga meg en klem og sa jeg er glad i deg, da slet Emoia med å gi en ektefølt klem tilbake. Fordi det er ikke naturlig. I min barndom sluttet vi å klemme da jeg var rundt 7-8 år. Vi klemmer den dag i dag fordi det er blitt påpekt at vi ikke gjør det. Alle klemmer! Men når man gir en klem, så føles det likevel unaturlig og keitete ut. Som å klemme en fremmed.

Så mine to venner på andre siden av bordet mener jeg er et hjertevarmt menneske, men samtidig ikke. Jeg har alltid piggene ute og er livredd for å åpne meg skikkelig. Jeg er emosjonelt avstumpet og når noen er glad i meg, så har jeg alltid en bakdør åpen for å rømme min vei. Fordi jeg, innerst inne, ikke vet å slå meg til ro med at jo: Faktisk, det går an!

Stum av forundring blir jeg sittende å se ned i kaffekoppen min og den ellers så skravlesyke Emoia er helt stille. Og selv om jeg ikke er helt komfortabel med å kalle det omsorgssvikt, så kom tårene. Ikke noen stor hulking, men tårer som bare rant stille og rolig. På en kafé i Oslo sentrum en torsdags kveld. Alle følelser blottlagt for hvermansen. Og tanken på å tørke dem var ikke der. Jeg satt der som en åpen stum bok, men likevel fult lesbar. Og realiteten slo meg, Emoia, du er avslørt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende