For noen år tilbake så var jeg veldig langt nede pga min eks.  Det konstante kravet om å være flink og pen og ikke gjøre så mye ut av meg for å trekke oppmerksomhet. Oppmerksomhet som min eks kunne hate så dypt og intenst. Jeg fikk ikke lov til å gestikulere eller fortelle ting med innlevelse og entusiasme. Jeg skjemmet ham ut, gjorde han flau rett og slett. Du ser helt latterlig ut!!
Høres kanskje absurd ut, og det var det jo også, men sånn var det. Den gangen.

Mange har spurt meg om hvordan jeg kom over alt, hvordan jeg kom meg videre. Og det ultimate spørsmålet var jo alltid det samme. Hvorfor gikk du bare ikke? Ja, man kan jo lure på det. Det er alltid enklere for de utenfor å si det. Når man ikke kjenner en annens verden, så dømmer man gjerne ut i fra egen situasjon og erfaringer. Men når det er sagt, så har jeg spurt meg selv det spørsmålet mange ganger. Jeg kunne jo bare tatt mot til meg og anmeldt ham, ropt ut til alle og en hver hvordan jeg egentlig hadde det. Mot. Det er nettopp det jeg ikke hadde. Eller hadde. Alt etter hvordan en liker å se på ting. Mot fordi jeg fortsatte å kjempe? Manglende mot fordi jeg alltid ble ved hans side likevel?

Jeg kunne ha gått til min mor, men vi to har aldri hatt noe godt forhold. Tror egentlig det hadde begynt å rakne i en alder av 9-10 år. Min mor pushet meg alltid til å bli bedre. Og det er jo positivt. Be as good as you can be! Vel og merke i riktige porsjoner. Et evigvarende krav om å bli bedre. Bli god nok. Flink nok. Stille nok. Ryddig nok. Ingen sinne. Ikke le for mye. Fikk du 5′er på historieprøven? Hvorfor fikk du ikke en 6′er?. Vask gulvet på nytt. Brett klærne på nytt. Det er ikke godt nok. Ikke… godt… nok… Hører du?!

Jeg har mange minner fra barndommen og ikke alle er gode, dessverre. Jeg har fortrengte minner, minner som dukker opp som en puslebrikke her og der. Mye er fortrengt, og det er kanskje like greit? Vil jeg egentlig huske alt? Det jeg til nå har husket er ikke bare positive ting. Jeg husker en av mine ballettforestillinger hvor jeg var så utrolig stolt av meg selv hvorpå min mor etter forestillingen mente jeg kunne ha danset bedre. Stoltheten ble som visket vekk. Har aldri funnet sted. Borte. Tilbake sto en knust unge. En unge som aldri følte seg god nok, men som strebet etter å bli bedre bare for å bli likt. Bli verdsatt. Få uhemmet skryt. Hvis jeg bare står på litt til, så… kanskje hun blir glad i meg?

Jeg kunne også ha snakket med pappa. Fortalt ham om min mor og etter hvert min eks. Det er en gåte for meg hvorfor jeg ikke sa noe. Tross alt, jeg har alltid sett på meg selv som pappas pia! Lojaliteten tror jeg at her spiller en stor rolle. Selv om min mor kanskje ikke vil gå under navnet “supermom of the year”, så var hun likefult min mor og som barn så så man opp til dem og ønsket å glede dem. Uansett. Men hvorfor sa jeg ingenting om min eks? Mye mulig det lå lojalitet bak her også. Om ikke det, så i alle fall frykt. Jeg fryktet ham. Hva han kunne gjøre og hva han ikke gjorde, men som han kanskje kunne komme til å gjøre om jeg oppførte meg feil?

Som Franklin D. Roosevelt en gang sa: “Only thing we have to fear is fear itself”. Selv om FDR snakket om 1930-tallets krakk, så ligger det mye i det for meg. Det skjedde så mye at til slutt vet jeg ikke hva jeg var redd, jeg var bare redd. Jeg korrigerte meg selv for å tilpasse deres krav. For å bli likt. Ikke bli kjeftet på. At det i dag er åpenbart at alt han gjorde var fullstendig irrasjonelt, var for meg den gangen fullstendig reelt. Jeg husker han plutselig kunne bli sur på meg og jeg krympet meg og var helt sikker på at det var min feil. På en eller anna måte. Garantert. Helt sikkert. I dag, selv etter grundig ransaking i minnebarken, så kan jeg ikke få tak på hvorfor han skulle ha vært sint på meg. Jeg ser det i dag. Heldigvis.

Angående forholdene hjemme om min mor, så snakket jeg ikke til noen om dette. Det var normalt at det var sånn. Jeg hadde jo ingen preferanser om at det skulle være feil. Det var sånn det var. Ferdig. Min eldste søster varslet selv barnevernet i en alder av 13 år. Den gangen sa mamma at det var hennes egen feil alt sammen. Min søster var umulig. Hun forsøkte å få oss andre fjernet også. Sette oss på et barnehjem. Jeg husker mamma holdt rundt meg i yttergangen og sa at hun skulle sørge for at min idiotiske søster ikke fikk oss andre fjernet fra hjemmet. Min søster var egoistisk og ond. Jeg trodde på henne da. Mislikte min søster i mange år pga dette. I dag vet jeg bedre. Jeg husker ting. Jeg husker episoder som gjør mamma til idioten. Ikke min søster.

Kanskje skulle barnevernet ha grepet mer inn? Gjort grundigere undersøkelser. Kanskje de hadde avdekket ting. Kanskje jeg ikke hadde falt for en type som var min mor, bare hakket værre. Personlighetsmessig. Og han eide mindre skrupler enn det hun gjorde. Mye synsing og kanskje fra min side nå. Jeg er sint for mye, men på barnevernet? Langt i fra. Jeg var allerede blitt en mester til skuespill i en alder av 9-10 år. Og da jeg var tenåring og under dette forholdet med min eks så kunne jeg blitt tildelt en Oscar-statuett. Du snakker om maskeradeball. På innsiden druknet jeg, på utsiden svømte jeg lett som bare det. Livet var en lek! Dessuten var jeg jo opplært til at man skal ikke gråte over ting. Tørk tårene og rett ryggen! Bortkastet tid å syte. Bare kjør på videre. Så det gjorde jeg.

Jeg forsøkte å varsle min fastlege etter voldtekten. Han unnskyldte det hele med kjærlighetssorg av ungdomstypen. Du tror kanskje at verden raser sammen, men det gjør den ikke. Livet går videre!
Og jaggu gjør ikke livet det! Spørsmålet er bare med hvilken kvalitet. Jeg sa riktignok ikke det rett ut til fastlegen. At jeg var blitt voldtatt. Jeg sa at jeg ikke fikk sove. Eller spise. Jeg gikk ned fra 55 kg til 46 kg. Jeg hadde konstant hodepine. Jeg hadde lyst å skade meg selv. Uansett, jeg orker ikke i dag å bruke energi på å pinne legen min for alt dette. Eneste er at jeg den gangen ikke orket å fortelle ham at jeg var blitt voldtatt, når han ikke hevet et øyebryn på det første jeg sa.

Hvordan kom jeg over det. Hvordan kom jeg videre. Tja, spørsmålet er om jeg har kommet ordentlig videre. Jeg kan fortsatt kjenne at jeg er noe så inni helvette forbanna innimellom. Min eks har jeg kuttet all kontakt med, heldigivs. Min mor har jeg naturlig nok fortsatt kontakt med, med varierende hell. Hun kan fortsatt kritisere meg for å ikke gjøre ting bra nok. Er ikke fin nok. Er ikke feit nok. Ikke tynn nok. Feil, feil og atter feil. Hun er ikke den første jeg ringer med sorger og gleder. Sist gang jeg delte sorg med henne var da jeg faktisk sa dagen etter at jeg var blitt voldtatt. Hun sa hun måtte på jobben. Og hun gikk dermed sin vei. At hun da ikke tok affære, men heller drev med lobbyvirksomhet for å ta ham tilbake tror jeg at jeg aldri kan tilgi. Aksepterer at det er sånn historien min er. Ferdig.

Det som holdt meg flytende, som var min snorkel da jeg holdt på å drukne var å skade meg selv. Først kunne jeg klype meg selv. Deretter utvidet det seg til å slå seg selv. Bitchslap. Slå seg selv med en mobil eller en fjernkontroll. Fikk blåmerker, men det var liksom ikke nok. Så kom barberbladene. Jeg kuttet meg selv på armen. To ganger kuttet jeg meg dypt, ellers var det små risp. Akkurat nok til at man blødde. Å kjenne et sår som værket var tusen ganger bedre enn å kjenne på den uendelige tomheten inni meg. Det svarte hullet, som slukte meg hel, dag ut og dag inn. De små sårene reddet meg fra å miste forstanden helt. Ja, jeg vet, det er  helt vanvittig å si noe slikt. Det er jo ikke akkurat “forstand” man tenker på når man hører om en som skader seg selv. Kutter seg selv. Med vilje. Men det var sånn jeg klarte å puste. Angsten tok overhånd, lungene ble fylt med vatt og nesen tett. Eneste jeg kjente var det ekle barbervannet fra Axe. Helt grusom lukt. Det som åpnet nesen og lungene var værket fra et blødende sår. Jeg fikk kontroll over situasjonen igjen og kunne holde ut et par dager til.

Jeg flyttet så til en annen by for å studere. Jeg kuttet meg fortsatt. Han sendte meg meldinger om at han holdt øye med meg. Burde ha gått til politiet da også. Trakassering. Men igjen denne frykten. Samtidig som jeg fortsatt ønsket å være flink. Jeg visste jo tross alt ikke annet. Store jenter gråter ikke. De reiser seg opp og prøver igjen.

Så kom vendepunktet. I en alder av 20 år. Jeg kuttet meg selv igjen, men det hadde ikke samme effekt lengre. Jeg kuttet meg dypere. Og for første gang kom tanken over meg om at jeg kunne jo bare kutte riktig så dypt og bare sette en blodig strek for alt. Hvofor skulle jeg leve dette livet uansett. Folk rundt meg levde som om ingenting hadde skjedd. Hvordan kunne de leve som normalt? Hvordan kunne han leve som normalt? Jeg var ikke verdt en dårlig samvittighet engang. Den gangen så jeg ut som et vandrende spøkelse. Veide veldig lite. Mørke ringer under øynene og jeg visste at det gikk rykte på hjemplassen om at det hadde rablet for meg. At noen hadde sett mine sår og arr. At jeg den senere tid fikk vite at min mor hele tiden visste, men likevel så på meg som en skuffelse for å ikke ha tatt min eks tilbake er for meg utenfor min forståelsesevne.

Jeg tok heldigvis ikke mitt liv, men la heller bort barberbladet. Fryktet meg selv. Jeg kastet barberbladet den kvelden. Hvordan i all verden jeg kom på å strø salt i det åpne såret i stedet er for meg helt ubegripelig, men det sved så forferdelig at jeg rett og slett sovnet. Og det var vel kanskje redningen min. For første gang på lenge, så sovnet jeg. Jeg sov i over 15 timer. Da jeg våknet så følte jeg meg lettere til sinns enn på lenge og jeg startet veien mot et bedre liv. Sakte og vaklete og med stor hjelp i min venninne, så kom jeg meg. Jeg kan den dag i dag fortsatt vakle. Jeg kan fortsatt begynne å krampegråte når han besøker mine drømmer eller min mor er ufin. Jeg kan fortsatt få en trang til å skade meg selv. Sette ting på pause en liten stund. Men den pauseknappen tør jeg ikke trykke på. Den er forbudt.

Noen vil kanskje kalle meg for et løvetannbarn, andre vil kanskje kalle meg for patetisk og at jeg er en skuffelse. Jeg har hørt alle betegnelsene. Det eneste jeg vet er at jeg er ingen offer. Jeg så på meg selv som det tidligere, men det var ikke før jeg slettet det ordet fra mitt vokabular og så på meg selv som en “noen” at jeg virkelig tok meg selv i nakken og sloss min vei tilbake. Ha troen på seg selv. Det er bud nummer én. For oss alle. Løvetenner eller ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende