Mine foreldre oppdro og bekymret seg for meg i 18 år. De tok vare på meg og sørget for at jeg hadde det jeg trengte. Riktignok bekymrer de seg for meg enda, selv om det er mange år siden jeg flyttet hjemmefra. Det går visst aldri over den følelsen.

Etter hvert som årene går så begynner ting imidlertid å bli litt speilvendt… De stoler på at jeg tar vare på meg selv og jeg burde vel tenke det samme tilbake; At de tar vare på seg selv. Men i det siste så har den snikende følelsen av bekymring over om mine foreldre, og da spesielt min far, virkerlig klarer å ta vare på seg selv. Joda, de er godt voksne og har levd mange år og har livserfaring osv, men verden rundt oss forandrer seg og nye teknologiske vidundre gjør sitt inntog. For ikke å snakke om rot med penger og blakk før neste utbetaling o.l.

De bor nordpå og ting er forsåvidt status quo der, mao jeg er ikke såå bekymret, men så kommer far til Oslo for å besøke meg og angsten min kommer krypende. Han har vært i Oslo hundrevis av ganger, funnet fram i virrvarret av gater osv, så det burde ikke by på problemer.
Jeg skulle møte ham på Oslo S og da jeg kom dit så jeg en fortvilet og forvirret hundevalp som ikke helt skjønte hvordan billettautomaten fungerte. Han trykket fram og tilbake på skjermen. Han spurte hvor vi skulle og han tastet inn ankomststasjon. Eller riktignok, han forsøkte å taste det inn.

Mens jeg står og ser at han roter seg fram og tilbake på billettautomaten så stikker angsten i meg. Han reiser jo land og strand rundt på møter hele året igjennom. Hvordan klarer han seg?Kommer han til å gå seg bort en dag?

Etter nesten å ha kjøpt billett til Drammen, sukker han tungt og jeg spør om han trenger hjelp. Ja, sier han og smiler matt. Han så jo tross alt litt dårlig og han konkluderte med at han kanskje trengte nye briller. Det var kun det som var greia, sikkert. Eller noe.

På toget hjem til meg spurte han x antall ganger på hvor det var vi skulle gå av. Og når stasjonen endelig ble annonsert på høyttaleren så reagerer han ikke før jeg nesten må dytte han ut av toget så vi kom oss av i tide.
Igjen, hvordan klarer han seg på egen hånd?

Dagen etter måtte jeg på jobb, som vanlig og han skulle komme til Oslo og møte meg etter jobb. Ingen problem! Inntil han skjønte at han måtte jo ta toget selv. Min samboer skulle kjøre han til togstasjonen så han fant fram fordi han husket ikke veien fra dagen før. Min samboer slipper ham av på stasjonen og så får jeg en telefon på jobb: Hvordan var det automaten fungerte igjen?Jeg forklarer etter beste evne og han sier eplekjekt: Ja, nettopp, det var jo akkurat sånn jeg trodde det var. Skulle bare dobbeltsjekke…

Så slår det meg. Faren min er 52 år gammel. Herregud… ! Og hva skal man si; the wind has changed? Nå er det tydeligvis min tur til å være bekymret over foreldrene mine og dem skal stole på at jeg og mine søsken ordner opp. Merkelig følelse i grunn. Man får en slik overbeskyttende følelse over seg når man ser at han står der, fortapt i folkemengden. Og det er nesten så du vurderer å leie han i hånden fra A til B og ikke slippe ham ut av synet.

Hvordan skal det egentlig gå når han blir eldre? 80 år, forvirret, kranlgevoren og sær? Jeg kommer til å bli en angstbylt av dimensjoner!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende