Voldtekt…

Å bli voldtatt…

Liker ikke disse ordene. Liker ikke klangen, liker ikke uttalelsen. Liker ikke hva ordet betyr.

Ordet skriker smerte, fordervelse og svakhet.

Og kanskje jeg ikke liker ordet fordi det beskriver det så altfor godt. Det som skjedde med meg den gangen jeg var 17 år.

I lange tider slet jeg med dette ordet voldtekt. Jeg ble voldtatt. Jeg hatet dette ordet og til en viss grad gjør jeg det fortsatt.

Man har hørt om ordet og sett episoder på tv og film, man har lest historier i blad og bøker. Man vet hva ordet betyr. En fremmed mann tar en kvinne med makt. Han forstår ikke begrepet nei. Han tvinger seg på. Fullstendig maktesløs, nedverdigende, pinlig, smertefult, skamfult…

Kanskje er mye av at jeg sliter med ordet voldtekt fordi jeg ikke ble overfalt av en fremmed mann, men av min kjæreste. I lange tider slet jeg med å føle meg som et berettiget offer.

Hadde jeg rett til å kalle det en voldtekt? Er jeg egentlig et offer? Han etterlot jo ikke et merke på kroppen min…

Nå i dag vet jeg bedre. Det var voldtekt. Han tvang seg på meg, jeg skrek nei, men han brukte makt for å få seg sex. Han holdt meg nede mot min vilje. Jeg gråt og ba han stoppe, jeg kjempet, men jeg var ikke sterk nok. Og sakte svevde jeg bort fra kroppen. Lot han fortsette. Resignerte og skammen var total og endeløs.

Han hvisket meg i øret at han elsket meg og han visste at jeg likte det. Jeg trengte ikke være redd. Jeg elsker deg jenta mi, jeg elsker deg. Du vet det? Jeg elsker deg!

Jeg liker ikke ordet voldtekt. Det ordet, den handlingen, gjorde at jeg også begynte å mislike ordene Jeg elsker deg. Jeg er i dag 25 år. Jeg har ikke noe nevneverdig trøbbel med sexlivet nå. Selvsagt hatt angst knyttet til det i ettertid, men det jeg slet mest med er å stole på andre og spesielt når andre sier de er glade i meg eller elsker meg.

Hvor er haken? Når blir ordene tatt tilbake og jeg sitter igjen med dype sår?

Min nåværende samboer sa Jeg elsker deg, jenta mi! Jeg svarte med å bli så kvalm at man skalv og tårene presset på. Jeg klarte ikke å si annet tilbake enn ok. Jeg har måttet gå noen runder med meg selv for å akseptere det faktum at noen elsker meg betingelsesløst. Og det vil dessverre alltid være en del av meg som aldri vil tro på disse ordene 100%.

Jeg ble voldtatt. Et grusomt ord. 8 år senere og jeg kan fortsatt ikke slå meg til ro med ordet. Det velter seg inni meg. Minnene strømmer på. Jeg pleide å si at jeg ikke ble voldtatt, men han tvang seg på meg. Betydningen er den samme, men ordet er pakket inn. På en måte.

Det gode er at ordene “jeg elsker deg” er mye mer positivt ladet i dag enn det de var. Jeg tåler å hører dem og jeg tåler å si dem tilbake. De får meg til å smile. Jeg har lært å akseptere dem og til og med elske dem!

Og bare det er jo et lite håp om at en dag så tåler jeg å høre ordet voldtekt også uten at en liten del av meg vrir seg i smerte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende