Han titter ned på sin gipsete fot. Falt ned trappa var historien. Han var lettet over at legen lot saken ligge og at han trodde på mor. Mest av alt var han lettet fordi da slapp de å bli straffet av Ham etterpå. Eller, de hadde jo ikke sluppet unna helt da. De ble jo straffet da de kom tilbake til huset. Han hadde jo tross alt oppdaget at de var borte og Han satt og ventet på dem på kjøkkenet. Et lite håp ble tent i ham da han så at Han hadde lagt fram masse god mat og drikke. Han ba dem sette seg og få seg noe å spise. Han hadde smilt og vært vennlig. Han hadde kysset mor og gitt gode klemmer til han og Annie. Mens de satt der og spiste seg mette gliste Han enda mer før Han la fra seg gaffelen og sa helt rolig: “Spis opp maten deres, dette er det siste måltidet deres!” Han smilte fortsatt, men øynene Hans var tomme og svarte. Pliktoppfyllende spiste de alle tre opp maten sin i stillhet. De alle visste at nå rant tiden sakte men sikkert ut. Etterpå hadde Han bedt dem gå ned i kjelleren og ingen turde protestere.

Nei, de hadde ikke sluppet unna straff, men det hadde garantert vært mye værre om legen ikke hadde latt dem gå. Straffen Han nå ga dem var sult. Han straffet ikke Annie så mye, hun var tross alt Hans favoritt, slik at hun fikk små måltider flere ganger i døgnet. Og godt var det, selv om han noen ganger hatet det. Hvorfor skal hun slippe så lett unna…?

Ute var det grått og mørkt. Vinden ulte og rev tak i trærne og regnet pisket mot vindusruta. Utsiden viste det han følte på innsiden. Grått og mørkt. Magen ulte av sult og smerten i kroppen rev tak i ham med jevne mellomrom etter å ha sittet på kjellergulvet i over to døgn. Han tittet på sin mor som lå på gulvet og halvsov. På fanget hennes lå Annie, den alltid så heldige Annie. Han kunne ikke noe for det, men fra tid til annen boblet det et raseri inni ham, et raseri mot henne. Han visste hun ikke fortjente det, men noe i ham sa at hun på en måte fortjente det likevel.

Døren gikk opp med et brak og skyggen av Ham gled inn i rommet. Han ropte på Annie og hun kom lydig etter. Hun tok hånden Hans og sammen gikk de opp trappen. Han ble liggende igjen på gulvet og lyttet til skrittene som gikk over ham. Fram og tilbake. Med ett hørtes et skrik og mor spratt opp. Hun løp mot døren og hamret haldt hun maktet. Det er da han oppdager det, mor er ikke til å kjenne igjen i ansiktet. Øyet er klistret igjen og hun forsøker å skjule det da hun oppdager at han ser på henne. Han forsøker å huske når Han eventuelt skulle ha gjort dette mot henne og han kjenner det boblende raseriet igjen begynner å stige inni ham. En dag skal Han dø. Han lovet seg selv det og han tenker på den gangen han fløy på Ham. Riktignok tapte han den kampen, men en dag… En dag er han sterk nok.

Tankerekken hans avbrytes på grunn av et veldig bråk i trappen på utsiden av døren. Mor roper og gråter og hamrer febrilsk på døren. Stillheten senker seg på utsiden og mor holder pusten. Det skrittes i trappen og lyden av en dør som lukkes og låses ljomer nedover trappen. Mor siger sammen. Hun kunne ha hulket høylytt, men på et eller annet vis så var de stille tårene enda værre. Han kjente tårene hennes stramme til i brystet hans og han hinket seg bort til henne og holdt rundt henne. I det øyeblikket innså han at hvis de noen gang skal overleve er han nødt til å drepe Ham. Det finnes ingen annen utvei. Annie ligger på utsiden av døren og han vet ikke om hun lever eller ikke. Det er ingen lyder, ikke så mye som et lite hulk. Mor er bare en skygge av seg selv.
Han tenker tilbake til da de var på legevakten. Om de bare hadde vært tøffe nok til å si det til legen der og da. Han husket blikket til legen og sykepleieren i det de dro fra legevakten igjen og innerst inne visste han jo at de visste hva som foregikk. Det var jo tross alt ikke første gangen de var innom der. Falt ned trappen. For en tåpelig historie. Han hadde forsøkt å borre blikket sitt inn i øynene til legen. Få ham til å forstå uten at han trengte å si noe, men mor er en skuespiller uten like. Hun kunne overbevise en fisk til å tro han var en hund om det sto om livet.

Nei, det er han som må stoppe dette, ingen andre og han fylles med optimisme for første gang på lange tider. Han vet hva han må gjøre og han blir nesten opprømt der han sitter i halvmørket. Han begynner å se seg rundt i rommet etter noe som han kunne bruke. Et eller annet. Det gikk opp for ham at mulighetene ikke akkurat lå strødd der inne. Han tittet på sin mor, som lå og sov igjen. Igjen lovte han seg selv at de snart skulle være ute, omså han skulle kvele Ham med sine bare hender.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende