To vinduspussere prater, snakker om bilen hans som er ødelagt og annet hverdagslig og overfladisk pjatt. Så ser man på t-skjortene deres og den ene sier: “Jeg skulle ønske jeg turde å si at jeg sliter” og på den andre står det: “Jeg skulle ønske jeg turde si at jeg vet du sliter. Dette er reklamefilm som gikk på tv for en tid tilbake.

Tørr vi i det hele tatt og bry oss eller er vi redd for å stikke nesen vår i saker vi ikke har noe med? Eller er det den som sliter som ikke tør å la andre bry seg i frykt for å være en belastning? Eller enda værre – en tror ikke at en selv er verdt noe til at man kan våge å tro at andre ser verdien i deg?

Hvis man har mistet troen på livet, mistet troen på andre og mistet troen på seg selv – hva sitter man igjen med? Kan man virkelig gå igjennom et helt liv uten å ha troen på noe som helst? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om en religiøs tro. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg. Men jeg snakker om troen på noe. Troen på at jeg er noen og at jeg er verdt noe. Troen på at man ikke er alene her i verden, men at det er noen der som holder en i hånden når motvinden er som verst.

I en verden som er blitt kald og upersonlig på mange områder, så trenger vi muligens noe eller noen å tro på? Noe eller noen som er ditt holdepunkt, som blir din komfortsone. En som kan hjelpe deg å skape indre ro når den ytre uroen har tatt overhånd. En som er ditt ankerfeste når du selv føler at alt rakner.

Så tilbake til denne reklamefilmen. Tør man å vise at man er sårbar og trenger noen? Tør man å tro på seg selv nok til at man tør la andre tro på deg? Eller klapper man seg selv på skulderen, suck it up og later som om man er noen. Et lykkelig individ, som lever i en lykkelig verden hvor en har det lykkeligste familielivet?

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende