Jeg titta ut av vinduet og konstaterte at snøen var kommet. Og det i massevis!!! Herlig! Barnslig som jeg kan være når det innebærer snø, så hiver jeg meg rundt, vekker min søster, stapper i henne frokost og på med uteklærne. Det må sies at min søster er 30 år og hun sender meg et misfornøyd smil, MEN hun smiler! Fornøyd med resultatet åpner jeg ytterdøra og drar inn den kalde lufta! Sola skinner og det er perfekte forhold til en dag ute i snøen. Jeg griper tak i min søsters hånd og hopper ut i snøen. Det var så mye snø at når vi hoppet uti så kunne vi svømme i den. Snøen var overalt!
Vi raste rundt i snøen og ante fred og ingen fare, inntil jeg fikk en snøball i bakhodet. Jeg gjorde meg klar til å fyre løs mot min søster, men hun pekte på noe bak meg! Jeg snur meg forsiktig og ser en skikkelse komme mot meg med stort bustete hår og sett fra vår vinkel kunne det kanskje vært et troll? Pappa hadde advart oss mot slike skapninger.
Dette noe vaier med armen sin fram og tilbake og vi hører han buldrer i mellom trærne. Han kommer nærmere… og nærmere… Pulsen min øker og jeg kjenner det knyter seg i magen. Min søster tar hånden min og sier at vi burde svømme under snøen for å gjemme oss. Der var det trygt. Vi gjorde oss klar til å dykke da jeg hørte: “EMOIA!! Du våger ikke å stikke av nå!!”
Stiv av skrekk myser jeg mot denne skapningen og brått er ikke skikkelsen så skummel lenger. Det store bustete håret er jo bare manken til Nunzio! Han kommer løpende mot oss i sin svarte bobledress og gule votter og da han så våre skrekkslagne ansikter, så trillet latteren ut i det fine været.
Nunzio spretter ned i svømmebassenget av snø sammen med oss og klasker like gjerne en snøball i hodet på min søster også. Ingen skulle holdes utenfor, her var alle like viktige og kjærkomne. Vi kaster snøballer fram og tilbake. Vi ler og har det moro! Da jeg snudde meg for å lade opp en ny snøball titta jeg rett inn i øynene på Røti! Skvetten som jeg er så skvatt jeg da også. Jeg rakk å konstatere at Røti sto framfor meg med et glis som ikke liknet grisen og i armene hadde han en stor spade fylt til randen med ny puddersnø. I neste sekund hadde jeg all den snøen trillende ned langs ryggen på meg. Hevnen er søt…! Jeg hoppa på ryggen til Røti, trakk den blå lua hans over øynene og trykka snø ned på ryggen hans igjen.
Etter en stund var vi alle slitne og vi la oss på rygg. Min søster lagde snøengler og Nunzio foreslo at vi kunne lage snøfigurer. Lenger kom vi ikke fordi en hvit hest kom galopperende med rosa manke. Oppå hesten satt en kvinne så vakker og med et smil som utkonkurrerte strålene fra sola. Vi stod der alle, blendet av denne skjønnheten i det hun parkerte hesten sin.
“NUNZIO! Hva har jeg sagt om å gå ut uten lue på??” Nunzio virket brått litt usikker og klarte ikke helt å skjønne hvem denne personen var. Men da hun kom nærmere så han at det var Leyla og han ble rød i kinnene og øynene glitret. Leyla tar den gule lua ut av lomma si og tar den over hodet på ham. Røti lo da Leyla jobbet iherdig med å få all håret til Nunzio inn i lua. Mye av håret sto nemlig som spett ut av hodet på ham da han hadde lekt mye ute og det var stivnet til is. Det resulterte med at Leyla dro fram saksa og klippa hull i lua så det skulle passe med disse isspettene. Med den svarte bobledressen, gule votter og en gul lue med to stooore spetter stikkende opp fra hodet, så så han ut som en forvokst bie.
“Hei alle sammen!” Vi snudde oss og så Mairmog komme mot oss i sin rosa bobledress med hvite prikker. I den ene hånden hadde hun en stor bolle med kirsebær og druer. I den andre hånden hadde hun en termos med kakao. Herligt! Vi mesket oss med godsakene og kjente den varme kakaoen bre seg i kroppen.
Med godsakene vel fortært fikk vi lyst til å ake og før vi viste ordet av det stakk seks akebrett opp fra snøen. Vi tok hvert vårt og gikk opp bakken. På vei opp bakken blir Leyla veldig sliten og hun åpner bobledressen sin. Men hva er dette?? Under bobledressen henger en bylt rundt magen hennes! Bylte rørte på seg og man så svarte krøller stikke opp. “NUnzio, pjokken er våken. Kan du ta ham?”
Vi andre sto rundt med øyne som bulte og haker som dinglet ned på tærne. “Pjokken?” stotret jeg fram. “Har dere barn?!”
Nunzio stiller seg opp ved skjønnheten og løfter opp pjokken og gliser. “Joda, vi har nå det. Pjokken er the love of our life!”
Vi hilser den nyankomne velkommen og setter oss på hvert vårt akebrett. Nunzio har pjokken på fanget og skulle til å gi fart da Leyla så strengt på ham. “Er du gal?! Du får sitte her oppe og passe på pjokken mens vi andre aker!!”
Vi andre aker nedover bakken så fort at tårene triller av vinden som river i øynene. Vi ler og ler og har det ufattelig morsomt. Vi var på vei opp igjen da vi ser en svart kule komme nedover bakken med gule votter og et gult topplokk. Latteren til kula runger ut og da han stopper ligger han på rygg og hikster av latter mens han kaster pjokken opp i lufta igjen og igjen. Vi løper mot ham og da han ser Leyla blir han stille. Auda, han skulle jo tross alt sitte på toppen av bakken og vente.
Leylas ansikt er i en streng mine og titter på Nunzio, på pjokken, på oss og tilbake på Nunzio. Nunzio forsøker seg på et av sine mest sjarmerende smil a la colgate og Leyla snur seg oppgitt mot oss andre. “Ser dere hva jeg har å forholde meg til? Rampestreker hele jævla dagen lang….” Hun bøyer seg ned og løfter opp pjokken og min søster tar ham. Leyla ser på oss og blunker før hun snur seg mot Nunzio. Hun begynner med en streng tone. “NUNZIO!! Du er… altså! Jeg mener.. du er bare…så…!!!” Nunzio titter ned på skoa sine.. “Nunzio, du er bare en stor rampunge! Men du er mine ramp!” Hun bøyer seg ned og plasserer et stort kyss på panna og Nunzio griper henne fatt og baser henne i snøen.
Vi griper alle hvert vårt akebrett og tusler opp bakken igjen. Så bruker vi resten av dagen på å ake og ha det moro, mens vi skåler i kakao!
av 202 lesere
