Han rundet hjørnet og så Ham sto bøyd over Annie. Han kjente med ett at han var så forferdelig sint, han så rødt rett og slett. Før han fikk tenkt seg om sto han rett bak Ham og han knyttet og åpnet nevene sine ukontrollert. Annie satt på knær foran ham og var taus mens Han sendte ut en lang verbal tirade om hvor idiot hun var. Brått rant begeret over og han løftet sine knyttede never og slo Ham i ryggen. Først helt forsiktig, men da Han ikke så ut til å ense det, slo han enda hardere. Han snudde seg og så på ham med et blikk som var sinnsykt og han angret seg i samme øyeblikk. Han visste så inderlig godt at han nå var ferdig og han følte seg så uendelig liten. Panikken rev igjennom ham og det gikk opp for ham at han faktisk hadde holdt pusten. Han snur seg og skal til å begynne å løpe vekk, men så kjenner han hånden Hans på skulderen sin og håret reiste seg. Fra det øyeblikket gikk alt i saktefilm. Som om han var der, men likevel ikke var der. Han så på seg selv, som i en film. Han så hvordan Han sto bak ham og hvordan Han låste armen sin rundt halsen hans. Hvordan han merket at det ble mellomrom mellom gulvet og sine egne føtter. Hvordan luften sakte forsvant fra kroppen hans samtidig som hjertet slo hardere og hardere. Får ikke puste…
Han står der og ser på seg selv… og Ham.. Betrakter det hele.. Han ser at han blir slengt i veggen og han hører at Han sier noe til ham, men han oppfatter bare uforståelige lyder som kom fra munnen Hans. Han ser at han blir spyttet på der han ligger i fosterstilling på gulvet og han ser at Han bøyer seg ned over ham og gliser. Neven Hans blir hevet lik da han selv hevet nevene sine i fult sinne for kort tid siden. Han ser at neven Hans treffer ham, men han kan likevel ikke føle det. Besynderlig, på grensen til det fascinerende. Hvorfor kjenner han ingen smerte? 

Han betrakter alt, som en fugl som flyr over et katastrofeområde. Han ser at han blir slått igjen og igjen i magen. Han registrerer også at han har sluttet å gråte, bare stirrer tomt ut i luftet. Han kjenner smerten kommer snikende og kvalmen sprer seg. Han må kaste opp. Alle slagene i magen har gjort sitt og han kjenner at brekningene kommer en etter en og til slutt renner det over. Slagene stopper brått. Han brekker seg ferdig og kjenner lukten av magesyre treffer ham i ansiktet, men han tørr ikke se andre steder enn rett fram. Spill død og rovdyret lar deg være i fred.
Han løfter ham opp slik at han står på alle fire. Han sier noe, men han klarer fortsatt ikke å skjønne hva som blir sagt. Han anstrenger seg for å lytte, men Hans tålmodighet er ikke stor og han kjenner håndbaken Hans på bakhodet i det han blir trykket ned i oppkastet. 

GRIS!!! Han brøler til ham og med ett begynner sansene hans å fungere igjen. Han føler, han ser, han lukter og han hører. Som vekket fra de døde, bortsett fra at han fortsatt føler seg mer død enn levende. Han ligger fortsatt med ansiktet trykket ned i oppkastet og kjenner at noe renner tilbake inn i munnen. Smakssansen er definitivt også der. Han prøver å lokalisere hvor Annie har gjort av seg, men makter ikke å løfte hodet. Han skammer seg. Han burde ha visst bedre. Han visste bedre…! 

Plutselig hører han stemmen hennes. Mor. Hun løper mot ham og dytter vekk Ham. Hun skulle til å stryke ham over kinnet, kanskje kysse ham på pannen også, men hun kom aldri så langt. Han sparket henne i ryggen så hun falt over ende. DIN UDUGELIGE FITTE!!!  Ordene ga gjenklang i stuen. Hun lå og akket seg litt før hun reiste seg opp og krabbet bort til ham. Han så at hun hadde vondt og han ba til høyere makter om at Han også så det og lot henne være. Før han fikk tenkt seg om hørte han seg selv si at Han måtte la mor være. Blikket Hans etset ham. Han grep tak i ham igjen, denne gangen rundt tærne hans. Han tok tak i en tå og ba han gjenta hva han hadde sagt. Turte ikke… Smerten ilte igjennom foten hans da Han vred på tåen hans…

Brukket tå. Han satt nå i baksetet i bilen til mor på vei til legevakten. Tåen hans verket som besatt og mor hadde gitt ham fire smertestillende tabletter mens de ventet til at Han var ferdig med å beklage seg, drikke opp og sovne på sofaen. Han hadde ingen anelse om hva klokken var, men det var i alle fall natt etter mørket og stillheten å dømme.
Han hørte mor snufset i førersetet og med et kjente han en varme inni seg. Mor gjorde sitt beste, han visste det. Hjemme var bare, vel, slik var det bare hjemme hos dem. Dessuten, han måtte lære å kontrollere seg selv bedre. Ikke provosere Ham sånn, ikke være en sånn udugelig liten snørrunge. Han måtte bli mann. Ja, det var det han måtte bli. Kanskje Han da ikke ville være så sint på ham, kanskje han da ville gi ham en klem og si at han var verdens beste sønn…! Han måtte bare anstrenge seg hardere. Måtte bare anstrenge seg litt hardere.

Mor parkerte bilen og etter å ha gått ut av bilen, åpnet hun døren hans. Hun støttet ham ut og han så at tårene hadde trillet. Han smilte tappert til henne. Med Annie på den ene armet hjalp hun ham til inngangen av døra til legevakten. De hadde øvd på historien hjemme på soverommet hans. Han skulle si at han brakk tåa da han ramlet ned trappen hjemme. Mor hadde nettopp vasket trappen og trappen var blitt våt og farlig. Et feilsteg og så falt man. Nesten som i det virkelige liv.

En sykepleier viste dem inn på et undersøkelsesrom. Kort tid etter kom en mann i hvit frakk inn døren. Han studerte tåa og historien om trappa ble delt. Legen sa mye “hm” og “jaha” før han gikk ut. Litt etter der igjen kom en sykepleier inn med en rullestol slik at de kunne dra å få tatt røngten. Mor holdt hånden hans hele tiden. Hun fortalte historien om trappa til legen som tok røntgen også. Radiologen så på tåen og sa mye “hm” og “jaha” han også, mens bilder ble tatt. Da han var ferdig fikk de beskjed om å vente litt til bildene var klare. De trillet ut av røntgen og tilbake til undersøkelsesrommet de var på til å begynne med. Tåen verket. Han tenkte over det. Det var i grunn bedre når Han slo på denne måten. Nå hadde han en grunn til å ha vondt! Ja, han hadde en tå og en sprukket leppe som bevis på at han hadde lov til å ha vondt. Dunkingen fra tåa, leppa og magen var beroligende. Den fylte tomheten han hadde inni seg og den eliminerte verkebyllen i magen hans. Den rett og slett overdøvde den gnagende angstklumpen. Befriende.

Tankene hans ble avbrutt da legen kom inn på kontoret igjen. Han holdt noen svart- hvitt bilder opp mot lyset og igjen kom det flere “hm” og “jaha”. Han stilte spørsmål om trappa igjen. Mor kvitret som en sol og beklaget seg for at hun hadde støv på hjernen og lovte at de skulle kjøpe anti-skli å lime på trappetrinnene. Legen tittet på henne, på Annie og på ham, han sa ikke så mye annet enn at bruddet så litt rart ut i forhold til at det skulle være en skade forårsaken av at han ramlet ned en trapp. Men der satt han altså, 13 år gammel med en nervøs mor, en søvnig lillesøster, en mistenksom lege og en deformert storetå. Og det eneste han kunne tenke på var at de ikke måtte bli avslørt. De måtte ikke gjøre sånn at Han fant ut at de hadde sneket seg på legevakten. Han ville likevel ha sørget for at de alle tre hadde havnet der igjen om Han hadde fått nyss om dette. På den annen side så var denne form for smerte mye lettere. Der satt legen og gipset foten hans. Et sår, smerte, bandasjering. Et bevis på at han har vondt. I motsetning til den usynlige smerten, men som aller høyst var svært så gjeldende.

Legen tittet spørrende på ham og det gikk opp for ham at han hadde stilt ham et spørsmål. “Hvordan hadde han fått disse andre merkene?” Han holdt pusten, tittet fra moren til legen og tilbake igjen. Mor lukket øynene. Alt avhenger av dette svaret! Han fikk stotret fram “trappa” og legen sa igjen “hm”. Faen… I det øyeblikket kom en kvinne inn rommet, sykepleieren. Hun hentet ham og trillet ham ut på venterommet sammen med Annie. Legen ville snakket alene med mor. Faen… Nå roter det seg til.

Med ett kjente han seg så trist. En tristhet så stor at den føltes ut som en egen person ute på venteværelset, som ventet på å bli undersøkt av vakthavende lege.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende