Tre uker var gått siden familiens filmkveld. Tre uker med ro i huset. Tre uker med Ham smilende og fornøyd. Tre uker med surralisme, angst og undring. Undring over hvor lenge dette skulle vare. Merkene på kroppen var blitt svakere. Faktisk var de nesten blitt helt borte. Sneen var kommet som et mykt teppe over verden. Den dempet alt og alt virket mildere og mykere. Han ønsket at disse tre ukene skulle vare for alltid, kanskje kunne ting bli godt igjen? Kanskje kunne Annie få en klem av Ham uten å skvette til i frykt for å bli slått i stedet. Kanskje kunne han selv begynne å tro på lovnadene Han ga ham. Nå var det ikke lenge igjen til jul heller. Han bare håpet det ville vare.

Mor virket også mildere. Roligere. Det hele var i grunn svært uvanlig. Dempet, som i et vakum. De hadde tatt en helgetur til mormor også. Alt var i skjønneste orden fortsatt. Han skjønte ikke dette, hva var det som hadde skjedd? Han konkluderte med seg selv at uansett hva det var som hadde skjedd, så skulle han nyte det. Tross alt, hvem visste vel hvor lenge dette ville vare? Han skulle i alle fall ikke ta noen sjanser, men gå stille rundt omkring, gjøre hva som helst for å unngå at han blir sinna igjen. Jo, det var som å være i et vakum. Inni magen hans var det alltid en verkende bylt, som verket kraftigere om noe skjedde som kunne utløse sinnet hans. Ironisk nok ble den verkende bylten enda større etter hvert som tiden gikk. Det gikk utover matlysten og humøret. Han bare pirket borti middagen dagen før og mor hadde bedt ham om å bli flinkere til å spise. Han trengte mat, men han bare ignorerte det. Han klarte ikke få i seg mat, magen var full av verk. Så kremtet Han og verket ble enda større og på et brøkdel av et sekund hadde han munnen full av mat. Han spiste opp alt i full fart og verket var byttet ut med kvalme. Måtte ikke få han sinna. Han kunne ikke være den som fikk han sinna igjen.

Etter maten hadde han gått inn på rommet sitt. Alfred satt på sengen hans, som han alltid gjorde. Alfred var hans beste venn, han var alltid der og han dømte ham aldri. Han husker tilbake da Annie hadde vasket ham med vaskekluten. Den gangen Han hadde gått så mye over grensene at det til og med gikk utover stakkars Alfred. Men tilsynelatende hadde vaskekluten til Annie hjulpet. Foreløpig hadde hun vasket bort alle synlige spor. Han kunne kanskje ha gym igjen, men egentlig hatet han gym uansett, så det var kanskje like greit.

Tankerekken hans ble avbrutt på grunn av gråt fra stuen. Igjen krympet han seg. Han spratt opp og tenkte over alle dumme ting Annie kunne gjort nå. På den annen side så var det ikke ham som hadde fått Ham sint. Han ble straks skamfull av tanken og gikk ut av rommet og inn mot stuen. Annie satt på gulvet i ført pysjen sin og gråt høylytt. Han kunne ikke se Ham noen sted, heller ikke mor. Han gikk bort til henne og hysjet på henne, ba henne så inderlig holde munn. Ingen vits i å utfordre skjebnen. Hjertet dunket i halsen og han kjente han ble klam i hendene. Han forsøkte fortvilet å få ut av henne hva det var som var i veien, men hun bare gråt enda mer. Han tok hånden hennes og ledet henne inn på soverommet sitt og hun fulgte lydig etter. Omsider fikk han roet henne ned og han pustet lettet ut over at dette ikke utløste sinne hans. Aldri mer sinne…
Annie nektet å fortelle hva det var som var i veien og satt nå bare på gulvet hans og furtet. Omsider krøp hun opp i sengen til ham og viste ham pekefingeren sin. En flis. En liten tupp av flis stakk ut av fingeren hennes og området rundt var rødt. Han prøvde å få tak i den med neglen sin, men straks han kom borti den hylte Annie. Han hysjet på henne, han måtte jo bare få den ut. Han jobbet videre og prøvde å ignorere gråten hennes i et håp om at da ville den ikke eksistere og vakumet ville igjen fylle rommet. Endelig fikk han tak i flisen og i samme øyeblikk ble soveromsdøren revet opp og Han stormet inn lurte på hva i helvette som foregikk. Før han fikk forklart hva som hadde skjedd hadde han klapset ham i bakhodet, revet til seg Annie og stormet ut og slamret døren igjen med et drønn. Han la hånden på bakhodet og stirret tomt ut i rommet. Det var over, tenkte han. Nå begynner det igjen. I det minste slo han meg og ikke henne, det var da alltids noe. Han kjente at hans eget sinne bygget seg opp og uten at han selv la merke til det pustet han tyngre. Han reiste seg fra sengen og åpnet døren til soverommet. Pusten gikk som besatt og han gikk etter Annies gråt og stemmen Hans. Han kjente hele kroppen dirret i det han rundet hjørnet inn til stua…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende