Vi ankommer øya og nyter dagen i vår lille hytte. Vi har kranglet med flått og det som verre er. Samboern har klippet plenen og skremt bort diverse uhumske dyr. Kveldsroen nærmer seg og mørket senker seg over øya.  Unga har lagt seg og det er bare meg og samboern som er oppe.

Det presser til nederst i magen.  Det er på tide, så jeg tar på meg skoene og går ut døren. På utsiden skuer jeg utover stien jeg nå skal begi meg ut på. Med en lommelykt, som lyser opp halve øya i en hånd og en Radar i den andre, tar jeg vaklende skritt opp mot det lille huset.  

Det lille huset er ca 20 meter unna selve hytta og man må ta seg fram på en sti. Denne stien er helt grei i dagslys, men på sene kvelden er det mørkere enn i gamperæva. Derfor har jeg en lyskaster aka lommelykt i beredskap. På vei opp til det lille huset, altså utedoen, lyses hver millimeter opp med strålen fra lyskasteren. Fram og tilbake danser lysstrålen samtidig som jeg tramper av gårde. Dette i håp om å skremme vekk evt dyr og insekter. Jeg hater insekter.

Vel framme i det lille huset skal man til å åpne døren, men døren er allerede åpen! Bare dette er jo et faremoment i seg selv da hva som helst kan ha krøpet inn i det lille huset. Vel vitende om at vi er de første på øya denne sesongen, så er det ikke til å unngå å tenke på ulike muterte dyr som kan ha tatt bolig her. Jeg mener, det er jo helt naturlig!
Jeg kjenner pulsen stiger og håndflatene mine blir klamme. Småskjelvende stiger jeg inn i det lille huset og tenner stearinlys som er festet på veggen. Øynene blir vant til den dunkle belysningen, men lyskasteren forblir på. Tross alt, skarpt hvitt lys kan jo virke skremmende på det meste. I alle fall det jeg håper. Egentlig hadde jeg sikkert bare sluppet alt jeg hadde i hendene og løpt om noe skummelt skulle dukke opp, men det er nå så.

Lysstrålen treffer lokket til doen. En hver sunn fornuft sier at man ikke skal titte ned i et utedo, da det ikke er så mye vakkert å se der. Følgte jeg dette? Aldeles ikke! En hver med enda høyere ren og sunn fornuft vil jo titte ned for å sørge for at det ikke er farlige greier der nede. Hvis man har sittet på et utedo tidligere og kjent spindelvevet klistre seg rundt sin bakdel og ikke helt har kontroll på om det var en edderkopp der eller ikke, så vet man at man ikke bare kan sette seg ned på et utedo. Den må granskes først!  

Klok av skade løfter jeg av lokket og sender lysstrålen min ned i åpningen. Jeg titter forsiktig nedover og forbanner det faktum at jeg må tisse noe jævlig, men at jeg ikke kan sette meg enda. Til min lettelse ser jeg spindelvevet som ligger på tvers over åpningen med en kjøttkake av en edderkopp i midten. Samboeren min pleier å fange dem og slippe de ut en annen plass, men ikke jeg. Langt i fra! Triumferende sprayer jeg med Radar for å kverke edderkoppen. Litt bekymringsfult merker jeg hvordan jeg gleder meg ved å se at han dør, men avfeier en hver form for stikkende samvittighet.  Jeg skal ikke ha noe edderkopp inn where the sun don’t shine. Og hvor sola ikke kan skinne, ja, der er det heller ikke rom for noe edderkopp.
Jeg leste en gang en artikkel om en ung mann som hadde svelget en edderkopp ved et uhell og den edderkoppen hadde lagt egg nede i spiserøret hans!! Nå nei du… Fornøyd konstaterer jeg at edderkoppen er død og har ramlet ned i hullet. Dermed har dens sjanser for å legge egg inni meg forduftet.

Nå som denne ramlet ned i hullet kommer min fantastiske fornuft tilbake. Hvis det var edderkopp der, hvor er det andre edderkopper? Jeg lyser opp i alle kriker og kroker, fram og tilbake. Radarboksen jobber på høygir og det er nummeret før jeg selv kreperer i skyen av kjemikalier. Undertegnede skulle akkurat til å åpne døren til utedoen da skrekken for at en hoggorm skal lure på utsiden av doen. Tross alt, samboeren hadde jo observert en tidligere i dag. Med denne hoggormen friskt i minne treffer min sunne fornuft meg igjen. Det kan jo være en nedi doen også. Ja, jeg vet, det er 3-4 meter ned, men dette kan jo være en høyt utviklet hoggorm! En killer cobra, som hopper opp og biter meg i stussen. Og samme regel gjelder nok for den, sånn som for edderkoppen. Ingen ekle krabater skal berøre min stuss. Dermed basta!

Nå må jeg virkelig på do og jeg står å tripper mens jeg lyser ned i doen. Faen også. Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg åpner buksesmekken, mens alle mulige tanker om ekle dyr passerer i hodet mitt. En jente kan aldri være for forsiktig vet du. Et siste blikk ned doen, fortsatt ingen bevegelse der nede. Et godt tegn. Jeg river av meg buksa, slenger stussen over hullet og tisser. Herligheten for en befrielse! En hver som har holdt seg til bristepunktet vet nå hva jeg snakker om.  Likevel tar jeg meg selv i å presse slik at jeg tisser fortere. Deretter tørking i full fart og formelig spratt av setet og på med buksene. Jeg blåser ut stearinlysene, griper lommelykta og Radaren og småiler ut av det lille huset, The house of terror.

Samboeren møter meg på trappa med en småbekymret mine, jeg hadde tross alt vært der inne i 20 min. Og han hadde sett lommelyktstråla gå som besatt der inne og innimellom hørte han ”pssssh, psssssh, psssh…” fra Radaren. Og hosting og harking (antakelig da jeg holdt på å omkomme av kjemikalier) og tramping, ikke minst.  

Det er i det øyeblikk jeg sier så rolig og avbalansert som jeg kan; Vel, en dame vet å ta vare på seg selv!

Hilsen
Emoia and the killer cobra:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende