Fikk noen tanker om det å dø og hvordan man kan forstå den. Eller forstå er kanskje feil ordvalg, men en måte å se døden på kanskje? For veldig mange er døden noe man forbinder med mørke, kulde, ensomhet, tap, angst og sorg. Sorgen er ganske altoppslukende.

Hva skjer etter døden egentlig? Havner vi bare i et hull i bakken eller skjer det noe mer. Finnes det kanskje noe himmel og helvette? Kanskje blir vi gjenfødt? Er mange ulike teorier, som verserer. Spørsmålet er hva som er rett for deg.

Kanskje går man tilbake til uskyldigheten? Det å bli gammel er kanskje ingen sorg. Kanskje det nettopp er en belønning for et langt liv. Et liv fult av både gleder og sorger. Et liv hvor man har sett den yngre generasjonen vokse til. Du har kanskje fått barn og barnebarn. Du har videreført dine kunnskaper om livet, dine erfaringer og du har fortalt dine minner med et fjernt blikk, som om du alltid blir tatt tilbake i tid når du forteller om dem. Deretter gjenstår det å se om dine etterkommere har hørt deg eller ikke.

Du har vært på fødestuen og tatt i mot nye, men du har også vært på kirkegården og tatt farvel med de som hadde livet talt. Den siste hvilen for en gammel og trøtt kropp. Det sa alltid min bestemor. Å bli gammel og så dø var en belønning, vi måtte ikke være triste.
Hun opplevde krigen, gravla ektemann og tre barn. Hun møtte mye motbør i etterkrigstiden, men likevel sto hun rak gjennom livet. Det er en lærdom i seg selv, som jeg en dag vil lære mine barn.

Dette er de eldre jeg snakker om, men hva med de unge som dør? De som, sett fra manges ståsted, ikke hadde livet talt. Livet var jo nettopp begynt. Kan døden være en belønning for dem også? Mange har korte liv, men det er ikke dermed sagt at de har fattige liv. Kanskje er disse som dør unge en påminnelse for oss andre, som er igjen – livet er sårbart. Ikke ta ting for gitt for man vet ikke hva morgendagen bringer.

Dette er jo selvsagt bare en tankerekke fra mitt lille hode, men hva tenker dere om døden da? Burde man feire et langt liv og se på det som en belønning eller er det politisk ukorrekt? Forventer vi så mye at sorgen skal være der når noen dør, at vi ikke klarer å se på det som en belønning? Jeg sier ikke at vi skal stå på graven å le oss fillete, men kanskje sørgmodigheten burde gi rom for hyllest for den døde på en mer munter måte også?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende