"Kan jeg få sette meg her?" Mannen ser spørrende på meg, mens han peker på benken jeg selv satte meg ned på for fem minutter siden. Mannen ser ut til å være midt i livet.
"Det kan du vel". Svarte jeg mens jeg smilte mot ham. Mannen smiler stort tilbake og avdekker slitte, gulebeige tenner. Han takker og setter seg ned. Han lukter svakt alkohol og tobakk og det er ikke vanskelig å forstå at denne mannen er ute på en snurr på en torsdags ettermiddag.

Så sitter vi der på togstasjonen, uten å si et ord. Jeg har musikk fra mp3-spilleren i øret og min take-away kaffe i hånden. Slik sitter vi en liten stund inntil mannen kremter litt forsiktig. "Hvordan går det, har du en fin dag?" Han titter på meg og smiler et skjevt smil. "jo, takk" Svarer jeg. "bare bra. Med deg da?" Jeg snur meg mot han og ser på ham.
Mannen ser overraskende på meg og ansiktet hans lyser opp. "Vet du, du er den første på lenge, som ikke har jaget meg bort eller gått din vei når jeg satte meg!" Han smålo før han fortsatte; "Og jeg har det helt greit i dag. Litt bedre nå da." Han ler enda mer og ser på meg.
"Men det var godt å høre" Sier jeg.

Mannen begynner å snakke om livet sitt. Hva han jobbet med den gang han jobbet. Hvor han egentlig var fra og slike ting. Han ser en dame gå forbi og han hilser når hun ser hans vei. Damen øker tempoet og stirrer stivt fram. Mannen ser etter henne til hun er borte før han bryter tausheten igjen. "Hvor tror du hun skulle i slikt hastverk?" Han ser spørrende på meg før han fortsetter. "Hun kunne i det minste sagt hei tilbake. Hva skjedde med allmenn folkeskikk sier nå jeg!" Han slår oppgitt ut med armene. Jeg skulle til å komme med en kommentar, men jeg blir avbrutt. "Det er ingen som har tid til å slå av en prat lengre. Alle bare går forbi og smiler du til dem, så tror de at du er gal. Alle bare går forbi…Hvorfor gjør de det? Hvorfor er det ingen som ser slike som meg?" Mannen sukker.
"Jeg er ikke annet enn en boms for dem. Men det skal jeg si deg, frøken, jeg er ikke bare en gammel boms på en togstasjon. Jeg er så mye mer, men det er bare litt bløtt akkurat nå" Han peker ned på polposen sin før han ler litt igjen. En sånn type latter som sa "jaja, sånn er livet". Å le med ord. Å le for å forkle ordene…?

"Mange mennesker stresser for mye. Det er sant det" sier jeg. "Folk er kanskje mer paranoide i dag, eller rett og slett ikke orker å innvolvere seg i andre fordi de har nok med seg selv og sin hektiske hverdag…?" Jeg ser spørrende på ham. Han gliser tilbake. "Vet du, jeg stresset en gang i tiden og du ser jo hvor jeg havnet..! Full på en togstasjon og vil ikke gå hjem. Der er det ingen.". Han ler denne forkleende latteren igjen.
"Du har ikke lyst på en drink frøken?" Han borer blikket i meg. Alvorlig denne gangen. "Jeg er jo en gammel mann og du er en ung dame, men en drink kan vi vel ta?" Han ser håpefull ut og jeg må innrømme det stikker i meg fordi jeg ikke har tid. Jeg er ikke bedre enn alle andre. Stresser hit og dit. "Må hjem til barna, så vi får ha den til gode!" Jeg ser på ham, men han bare smiler til meg.
"Selvsagt frøken. Jeg har jo allerede opptatt mye av din tid. Du virker hyggelig i alle fall. Passer du på posen min?" Han reiser seg brått og går mot døren til stasjonen. "Jeg glemte noe". Han kommer tilbake få minutter etterpå med en ny pose i hånden. "Jeg glemte broren til denne kameraten!" Han peker på polposen som jeg passet på, så ler han høyt.

Over høyttaleren på stasjonen blir toget mitt ropt opp. "Nå må jeg gå. Toget mitt kommer straks, det var hyggelig å vente med deg!" Jeg smiler til han, mens jeg tenker over det han har sagt til meg i løpet av den siste halvtimen. Mannen ser på meg og tar meg i hånden. "Jeg heter forresten Lars. Tusen takk. Du er virkelig god, som tok deg tid til en tulling som meg! Når får jeg se deg igjen?" Han gliser igjen.
"Ingenting å tenke på, Lars. Bare hyggelig å snakke med deg. Hvis jeg ser deg i bybildet ved en senere anledning, så skal jeg komme bort å slå av en prat. Ser du meg, så kan jo du gjøre det samme."
"Mener du det?" Han ser på meg og lyser opp. Han holder fortsatt tak i hånden min, knuger på den.
"Klart jeg mener det" Sa jeg. "Ellers hadde jeg ikke sagt det!".
"Vel, hyggelig å ha møtt på deg frøken. Håper du er lykkelig i livet! Kan jeg få en klem?" Han ser ut som en guttunge i det øyeblikket og jeg mister å le.
"Det kan du vel få!" Jeg gir ham en klem og takker for meg. "Ha en fin kveld videre da Lars!" Jeg begynner å gå mot toget og hører bak meg:
"Takk for at du så meg!" Jeg snur meg og smiler til ham og ser han sitter på benken igjen. Alene.

____________________________________________________________________

Dette møtet med "Lars" satt litt i meg etterpå. Han hadde et godt poeng; Hvorfor går man bare forbi "slike" mennesker? Jeg må innrømme at jeg flere ganger har blitt totalt fjetret når fremmede folk hilser på meg. Og noen ganger skeptisk. Men koster det egentlig å si hei til folk eller gi de noen minutter av din tid? Egentlig ikke. Selvsagt, man ser jo an personen. Farlig eller ufarlig. Lars for meg var helt ufarlig og harmløs, men en ensom mann. Kanskje han ikke får så mye oppmerksomhet i hverdagen ellers? Som han sa selv: "hvorfor er det ingen som ser?"
Menneskeverdet burde absolutt gjelde ham, som meg og alle andre. Likevel følte jeg at han så på seg selv som mindreverdig. En boms og en stakkar. En Er-ikke-så-farlig-med-meg holdning.

Hvorfor ser vi ikke slike ensomme mennesker? Føler vi oss for gode til å ta oss tid til en såkalt boms eller uteligger eller narkoman eller en tigger eller… Føler vi oss bare utilpass. Ikke stikk nesen din i andres saker? Er vi for opptatte av meg og mitt til at nestekjærligheten har spilt sin siste note? Ser du slike som "Lars" eller haster du forbi? Er det noe galt i å haste forbi?

Mange tanker…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende