Han er tørst. Han titter på glasset med vann på nattbordet. Han prøver å strekke seg etter det, men han klarer ikke. Han skjønner ikke, hvorfor klarer han ikke å ta tak i glasset? Det svir på øynene hans, så han lukker dem.

John er en mann på 28 år. Han jobber som elektriker. Han hadde fulgt farens fotspor, lik sin bror. Alle var elektrikere. John bodde i en leilighet inne i Oslo sammen med sin kone, Hege. Hege var drømmekvinnen. Hun var bare fantastisk. John møtte Hege gjennom ei venninne. Var singelfest. Han hadde vært svært skeptisk til å dra dit. Virket så desperat på en måte. Etter iherdig overtalelse fra sin venninne valgte han å dra. Så sto hun der, Hege. Hun var slående vakker, i alle fall for John. De kom i snakk og de snakket hele kvelden. Da folk begynte å dra hjem utvekslet de nummer og siden holdt de kontakten. Forelskelse ble til ekte kjærlighet og året etter fridde han. Nå hadde de vært gift i to år. To deilige år. De hadde snakket om barn, men Hege ville vente til hun var ferdig med utdannelsen sin til neste år. Veterinærhøgskolen. Han elsket Hege fra dag en. Klisjé, han visste det, men klisjeér har jo som oftest rot i virkeligheten.

John sovner der han ligger, men våkner brått av en intens smerte. Hvorfor har han vondt? John prøver å reise seg for å gå på badet, men han oppdager fort at han ikke klarer det. Han får panikk. Hva skjer? Når han tenkte seg om så klarte han ikke helt å skjønne hvor han var heller. Ting var fremmed for ham. Han titter rundt seg. Gardinene stemmer ikke med de gardinene Hege hengte opp tidligere. Kanskje hun har byttet?

En kvinnestemme bryter stillheten i rommet. John sperrer opp øynene. Kvinnen bøyer seg over ham og sier hei. Hun presenterer seg som Camilla og hun er sykepleier her på sykehuset. Sykehus? John skjønner ingenting. Hvorfor er han på sykehus? Han prøver å huske tilbake, men klarer ikke. Smertene stikker igjen og John blir redd. En tåre triller og Camilla trykker på en knapp. Tett etterpå kommer en lege inn. En mann ved navn Dr. Isaksen, men han ville bli kalt Espen. Legen kommenterer at John er våken. Han smiler mot John og sa at det var på tide. Folk var bekymret for ham. Legen gir John smertestillende før han går. Tett etter sovner han.

John sover urolig og har mareritt. Han våkner brått, prøver å huske drømmen, men det var umulig. Camilla kommer inn i rommet igjen. Hun sier hun skal stelle sårene hans på beina. Hvilke sår? John forsøker å tenke og prøver å løfte hodet, men svimmelheten og skallebanken tar overhånd og han synker ned i puta igjen.

Camilla starter sårstellet og prater i vei. Hun prater om alt mulig. Om datteren sin, Siri på 5 år. Så blir hun stille en stund før hun sier; “Du er heldig John”. Heldig tenkte han, hvorfor er jeg heldig? Han har så mange spørsmål, men foreløpig ingen svar. Og hvor er Hege? Han husker ingenting. Han skulle til å stille Camilla et spørsmål, men så kom smertene og eneste som kom ut var et stønn og enda mer tårer. Camilla gir han drikke, han smiler vennlig tilbake. “Sårene dine gror bra”, sa hun. John har enda ikke skjønt hvorfor han har sår og hvorfor han ligger på sykehus. Han kjenner han blir frustrert, hvorfor er det ingen som sier noe?!
Han klarer å presse fram navnet til Hege og Camilla stopper brått opp. “Husker du ikke?” Spør hun. Han stirrer oppgitt på henne, fortsatt ikke gjenvunnet evnen til å prate.
“Husker du ikke.. Ulykken?” Camilla titter spørrende på ham. John prøver å tenke tilbake. Ulykke. Han husker ingen ulykke. Det vil jo selvsagt forklare hvorfor han ligger på sykehus uten evne til å røre seg og å prate. Ulykken? Hvilken ulykke? Han rister på hodet til henne. Han husker ingen ulykke.
Camilla fortsetter sårstellet mens hun prater videre om denne ulykken. Hvordan den bilen han møtte på veien hadde kommet i feil kjørefelt og…

BANG. Som et lyn fra klar himmel begynner John å huske. Han husker hytteturen med Hege og et vennepar. En fantastisk helg. Latter og moro. Han husker bruddstykker av den helgen. Han. Hege. Bjørn og Kathrine. John kjenner han får en vond klump i magen og han krymper seg mens minnene faller på plass. Han ser Hege. Nydelige hege. De er på vei hjem fra hytta. De prater, som de fleste gjør. Ler etter hendelser i helgen. Koseprat.

Mens John prøver å erindre det som har skjedd fortsetter sykepleieren å snakke om ulykken. Hvordan bildet av bilen hadde vært på forsiden av landets aviser. Stygg ulykke. Politiet mistenkte promille. En voksen mann, som kjørte. Han lever visstnok. Hun prater videre om hvilken englevakt John må ha hatt.
John husker det sykepleieren forteller. Han husker de skarpe lysene. Han husker han griper tak i rattet til han får vondt i hendene. Han husker skriket til Hege. Det hjerteskjærende skriket. Han husker ansiktet hennes, som vridd i frykt. Johns tårer renner i strie strømmer. Han husker, han husker alt. Hver eneste lille ekle detalj, som hjernen hans inntil nå hadde prøvd å blokkere ut. Han husker hytteturen. Bilturen hjem. Ulykken. Hege. Herregud. Hege?! Hvor er Hege?!

Camilla prater videre, men han lytter med halvt øre. Hjertet hans slår så hardt at han tror det skal eksplodere.
“Hvor er Hege?” spør John gråtkvalt. Camilla titter på han, legger hånden på armen hans.
“Hege… Hun fikk svært alvorlige skader. Indre blødninger” Hun titter på John, som stirrer tilbake med stive øyne.
“Legene gjorde hva de kunne” Fortsatte hun. John lukker øynene, som om det også skulle lukke ørene. Vil ikke høre det han vet kommer. Hvis han bare kunne fryse øyeblikket akkurat nå, så kanskje…
“Hege døde på operasjonsbordet samme dag som ulykken. For to uker siden.” Camilla ser ned før hun fortsetter. “Begravelsen var i forrige uke. Du lå i koma, og legene mente…”. John sliter med å puste. Lungene er brått ikke store nok til å takle presset. Hans Hege. Hans vakre Hege er borte.

Han vet ikke om han skal smile eller gråte. Hege er død. Borte. På grunn av en annen mann, som fant ut at det var OK at han kjørte i påvirket tilstand. Han gråter. Gråter triste tårer for Hege. Tårer for denne mannen og hans familie. Og han gråter for seg selv, som er i livet. Han var bare en mann som var på feil sted til absolutt feil tid…

Etterord:
Jeg har aldri vært i en bilulykke og jeg håper jeg aldri havner i en heller. Imidlertid har en kompis av meg dødd i en ulykke, som innebar stor fart. Typiske ungdomsulykker, som de sier. Tanten til ei venninne av meg døde i en bilulykke for 6 år siden på grunn av en fyllekjører. Jeg har flere kjente og kjære, som har vært i en ulykke. Enten de var årsaken til eller bare på feil sted til riktig tid.

Hvert år dør mange i trafikken. Påsken er høysesong for trafikkulykker, hvor forbikjøringer og utforkjøringer er den store synderen. Fredag før påske og 2.påskedag er de værste dagene. Folk skal til og fra påskefjellet og helst fortest mulig.
Statens vegvesen antar, etter tall fra de siste fem påskene, at det vil bli ca 160 ulykker. Minst 6 stk vil omkomme. Over 200 vil bli skadet og 25 vil bli hardt skadet. Dette er tall for påsken folkens. Et par skarve dager i året. Ikke bli statistikk i år heller, kjør trygt.

Statens vegvesen har følgende påskeønsker til de som skal ut å kjøre: Sjekk vær og føremeldinger, sørg for at bilen er i teknisk god stand, kjør etter forholdene, pakk bilen riktig, stopp og sov hvis du blir trøtt, ta det rolig – og få en rolig og hyggelig tur!

Denne informasjonen er hentet fra Statens Vegvesens nettside

Tips oss hvis dette innlegget er upassende