Husker da du ringte for å fortelle den glade nyheten. Var nesten så du kom igjennom telefonrøret av pur glede og entusiasme.

Du var gravid. Termin i mars 2008.

Du og samboern hadde forsøkt i lengre tid å bli gravide. Mange håp, som ble knust på legens kontor da han ristet på hodet etter nok en prøve. Du testet deg og alt var bra med deg og alt var bra med samboern. Ingen "tekniske" problemer der. Likevel slet dere.

Dere fikk råd om ikke å stresse, bare la naturen gå sin gang. Men det er jo som de sier; Når man ikke kan, så vil man. Ikke sant?

Men så ringte du da. Og jeg ble så glad på deres vegne! Tenk at dere nå skal bli foreldre! Jeg jublet. Endelig deres tur og dere kom til å bli fantastiske foreldre!! Det var jeg sikker på!

Planleggingen startet. Dette var jo tross alt deres første barn. Innkjøp av møbler og litt klær. Dere vet, de vanlige tingene. Lykken var et faktum!

 

Så kom tekstmeldingen fra deg.

"Hei. Jeg ville bare si at lille babyen fant ut at han hadde levd lenge nok… "

Det gjør meg vondt..

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende