Masker
Ikke la deg lure av meg.
Ikke la deg lure av de maskene jeg har på. For jeg har tusenvis av masker.
Som jeg er redd for å ta av. Og ingen av dem er meg.
Å late som er en kunst som er min andre natur. Men ikke la deg lure.
Jeg gir inntrykk av å være sikker.
At alt i meg er solskinn og uberørt ro, både på innsiden og utsiden.
At mitt navn er selvsikkerhet og min oppførsel selvsikker.
At ingenting går innpå meg og at jeg har kommandoen.
Og at det jeg gjør ikke berører andre.
Men snille deg, tro ikke på meg.
På overflaten ser alt bra ut, men min overflate er en maske.
Det finnes ikke noe egenverd under denne.
Under masken finnes mitt egentlige jeg.
I forvirring, skrekk og ensomhet.
Men jeg skjuler det, for jeg vil ikke at noen skal få vite det.
Får panikk ved tanken på min svakhet og er vettskremt for å bli avslørt.
Det er derfor jeg så frenetisk skaper meg en maske å gjemmer meg bak.
En nonsjaltant, sofistikert fasade.
For å hjelpe meg å late som. For å beskytte meg fra blikkene som vet..?
Men et sånt blikk er nettopp redningen for meg. Min eneste redning.
Og jeg vet.
Det vil si; om det følger med en anerkjennelse. Om det følger med kjærlighet.
Det er det eneste som kan overbevise meg om det jeg ikke kan overbevise
mitt eget jeg om, – nemlig at jeg er verd noe.
Men det sier jeg ikke noe om til deg.
Jeg tør ikke. Jeg er redd.
Jeg er redd for at du ikke skal like meg. At du kommer til å le av meg.
For din latter ville komme til å drepe meg.
Jeg er redd for at jeg dypt inne i meg ikke er noen ting, – at jeg ikke duger,
så jeg spiller spillet mitt. Det desperate spillet, med en fasade av sikkerhet
på utsiden og et skjelvende barn på innsiden.
Og så begynner maskenes parade.
Og mitt liv blir en kamp.

Jeg snakker rolig med deg om overfladiske ting i en elskverdig tone.
Jeg forteller deg om alt som egentlig ikke betyr noen ting, men ingenting av det som betyr alt. Av det som gråter inni meg. Så når jeg går igjennom rutinene mine, – ikke la deg lure av det jeg sier.
Snille deg.
Hør nøye etter og forsøk og hør hva jeg sier. Det jeg ønsker jeg kunne si.
Det jeg trenger å si for å overleve, men som jeg ikke klarer å si.
Jeg liker ikke gjemme meg.
Det er sant.
Jeg liker ikke det spillet jeg spiller…
Det falske spillet.
Egentlig vil jeg være ekte og spontan og være meg selv.

Men du må hjelpe meg,
selv om det virker som om det er det siste jeg vil.
Bare du kan få det døde blikket i øynene til å forsvinne.
Bare du kan vekke meg til liv.
Hver gang du er vennlig, myk og oppmuntrende.
Hver gang du forsøker å forstå, fordi du virkelig bryr deg om meg, så får mitt hjerte vinger. Veldig små vinger, veldig svake vinger. Men vinger.
Med din følsomhet og sympati. Med din evne til å forstå kan du vekke meg til liv.
Jeg vil være sikker på at du vet det. Jeg vil du skal vite hvor viktig du er for meg.
Hvordan du kan hjelpe meg å skape det mennesket som er meg…
og at du velger å gjøre det.
Snille deg! Velg å gjør det!
Bare du kan rive ned den veggen jeg skjelver bak.
Bare du kan ta bort maskene mine.
Bare du kan befri meg fra min skygge, – min verden av panikk og usikkerhet. Fra den ensomme personen jeg ser ut til å være.
Ikke gå forbi meg!
Snille deg, – gå ikke forbi!
Det kommer ikke til å bli lett for deg. En lang overbevisning bygger sterke murer. Jo nærmere du kommer desto hardere slår jeg tilbake.
Jeg slåss mot det samme som jeg roper etter.
Det blir sagt at kjærlighet er sterkere enn murer, – Og i det ligger mitt håp.
Jeg ber deg; Ikke forsøk å slå disse murene med harde hender.
Men med myke hender. For et barn er velig følsomt.

Hvem er jeg undrer du kanskje?
Jeg er en du kjenner veldig godt.
Jeg er hver mann, og hver kvinne du møter.


Tips oss hvis dette innlegget er upassende