To vinduspussere prater, snakker om bilen hans som er ødelagt og annet hverdagslig og overfladisk pjatt. Så ser man på t-skjortene deres og den ene sier: “Jeg skulle ønske jeg turde å si at jeg sliter” og på den andre står det: “Jeg skulle ønske jeg turde si at jeg vet du sliter. Dette er reklamefilm som gikk på tv for en tid tilbake.

Tørr vi i det hele tatt og bry oss eller er vi redd for å stikke nesen vår i saker vi ikke har noe med? Eller er det den som sliter som ikke tør å la andre bry seg i frykt for å være en belastning? Eller enda værre – en tror ikke at en selv er verdt noe til at man kan våge å tro at andre ser verdien i deg?

Hvis man har mistet troen på livet, mistet troen på andre og mistet troen på seg selv – hva sitter man igjen med? Kan man virkelig gå igjennom et helt liv uten å ha troen på noe som helst? Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om en religiøs tro. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg. Men jeg snakker om troen på noe. Troen på at jeg er noen og at jeg er verdt noe. Troen på at man ikke er alene her i verden, men at det er noen der som holder en i hånden når motvinden er som verst.

I en verden som er blitt kald og upersonlig på mange områder, så trenger vi muligens noe eller noen å tro på? Noe eller noen som er ditt holdepunkt, som blir din komfortsone. En som kan hjelpe deg å skape indre ro når den ytre uroen har tatt overhånd. En som er ditt ankerfeste når du selv føler at alt rakner.

Så tilbake til denne reklamefilmen. Tør man å vise at man er sårbar og trenger noen? Tør man å tro på seg selv nok til at man tør la andre tro på deg? Eller klapper man seg selv på skulderen, suck it up og later som om man er noen. Et lykkelig individ, som lever i en lykkelig verden hvor en har det lykkeligste familielivet?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Unga fikk pynte pepperkakene helt uten de voksnes innblanding slik som tidligere år…

Under alt glasuren så er det pepperkaker.. jeg lover!!! Et tygg av disse pepperkakene så er du livsmedlem av Norges Diabetikerforening!

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg setter meg ned ved siden av deg. Jeg sender deg et smil og et blikk som er fylt med små “I love you”, “se på meg”, “ta på meg” og “bry deg”.
Jeg skulle akkurat til å strekke ut hånden og røre ved deg, men du sukket og bevegelsen frøs til is og resten av handlingen ble dratt i gulvet av tyngdekraften.
Lik trærne som blir nakne av høstens vind står jeg brått naken foran deg.
Sukket ditt lød som et drønn av uengasjement og likegyldighet.
Du mumler at du er trøtt.
Du reiser deg og går.
Du snur deg ikke.
Du sier ei noe mer.
Du bare går.

Vurdert til: av 112 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før jeg sier noe som helst, så må jeg bare si at jeg selv er en offentlig ansatt. Jeg jobber i sosialtjenesten i en bydel i Oslo, så kanskje jeg er en smule inhabil her…

Gjennom hele min oppvekst (nesten) har jeg fått høre at offentlige ansatte er late sulliker og da spesielt de kommunale. Ja, det er en forskjell på statlige og kommunale. Sistnevnte er nederst på rangstigen visstnok. Offentlige ansatte gjør ingenting på jobb, de tar lange pauser og ofte langweekends. Sykefraværet er høyt og vi er syke av filleting, skal vi tro de ansatte i det private. Arbeidsmoralen vår er ikke-eksisterende. I tillegg så syter vi om pensjonen som venter oss om varierende år alt etter hvor gamle vi er. Fysj og fy! Høyere lønninger krever vi også. ÆSJ! (det private krever aldri høyere lønninger selv).

Fortjener de offentlige ansatte sin lønn egentlig? Noen sier NEI og andre sier JA. Jeg stemmer helt klart for at JA, de offentlige ansatte fortjener sin lønn. Som sagt innledningsvis er jeg muligens litt inhabil, men det får så være.

Jeg jobber som sagt i det offentlige. Det kommunale offentlige. Den kommunale sosialtjenesten. For å ta en kort oppsummering av de siste to dagene på jobb: Jeg har hatt NULL pauser,men hatt lunsjpause på 20-30 minutter. Da har jeg som regel diskutert saker med andre og godkjent vedtak. Ergo, en arbeidsfull lunsj. Jojo, lunsjen vår er betalt, så jeg burde vel bare jobbe da kanskje. Nu vel.
På jobben vår er vi mange ansatte og jeg kan ikke akkurat si at jeg har sett dem henge og slenge i korridorene med henderne i lomma. Timeslange lunsjpauser er det ingen som har. Vi har 30 minutter fast hver dag, som regel får vi ha lunsjen i fred, men det syns jeg er vel unt. En arbeidstaker har da lov til å få i seg næring.

På jobben vår har vi noe som heter flexur. Du stempler deg inn når du kommer og ut når du går. Per tid har jeg 32 timer i pluss på flexuret mitt. Andre kollegaer har 60 timer +++. Min sjef f.eks har over 100 timer. Å ha timer i pluss på flexuret betyr ikke at vi får dette utbetalt i lønn. Nei, de blir værende der og vokser gjerne. I utgangspunktet skal vi kunne avspasere disse timene, men det er det dessverre ikke tid til. Hvorfor er vi så mange med pluss på flexuret? Tja, kanskje det har med dårlig arbeidsmoral å gjøre? Jeg for eksempel sitter en del over for å rekke alt, så mine brukere skal få den hjelpen de spør etter. Selv når jeg sitter over så er det dessverre ikke alle jeg rekker å følge opp tett annet enn å innvilge økonomisk sosialhjelp. Jeg alene skal tross alt ha oppfølging på nærmere 100 brukere…

Jeg har sittet på jobb med feber og vært nedsylta i influensa, men har dratt meg på jobb fordi jeg vet at det er en bruker der som venter og som jeg har avtale med. Men noen ganger har jeg bare måttet kapitulere, dessverre. Influensa skjer. Ja, jeg har også vært sykemeldt i noen måneder i fjor. Jeg har nerver i klem i ryggvirvlene mine, muligens medfødt. Men da passet det i grunn bra at jeg ble offentlig ansatt, så kan jeg være hjemme med god samvittighet fordi jeg er jo bare en lat sullik likevel..?

Før jeg begynte i sosialtjenesten jobbet jeg i hjemmesykepleien, også det offentlige. Og kan ikke si at jeg satt på rompa da heller nei. Jeg har også jobbet i det private, så jeg har erfaring derfra også. Å jobbe i det private er heller ingen lat sullik jobb. Jeg jobba rompa av meg der også. Kanskje har det noe med min arbeidsmoral og meg som person? Kanskje er det slik for andre også – at det går på person og hvilke verdier en har til grunn i utgangspunktet?

Dette var et lite klagebrev fra meg, en offentlig ansatt. Og jeg må bare få sagt at jeg vet at ikke alle, hverken i det offentlige eller det private er harde arbeidsmauer ei heller late sulliker, og det tror jeg dere andre vet også. Så vær så snill, tenk dere litt om før dere bare slenger ut en overgeneralisert og flåsete kommentar om at alle ansatte i det offentlige er late og eier ikke arbeidsmoral. Det er litt unyansert. I så fall er mitt kontor og min tidligere arbeidsplass (hjemmesykepleien) et unikum av en offentlig og kommunal arbeidsplass!

Vurdert til: av 230 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg titta ut av vinduet og konstaterte at snøen var kommet. Og det i massevis!!! Herlig! Barnslig som jeg kan være når det innebærer snø, så hiver jeg meg rundt, vekker min søster, stapper i henne frokost og på med uteklærne. Det må sies at min søster er 30 år og hun sender meg et misfornøyd smil, MEN hun smiler! Fornøyd med resultatet åpner jeg ytterdøra og drar inn den kalde lufta! Sola skinner og det er perfekte forhold til en dag ute i snøen. Jeg griper tak i min søsters hånd og hopper ut i snøen. Det var så mye snø at når vi hoppet uti så kunne vi svømme i den. Snøen var overalt!

Vi raste rundt i snøen og ante fred og ingen fare, inntil jeg fikk en snøball i bakhodet. Jeg gjorde meg klar til å fyre løs mot min søster, men hun pekte på noe bak meg! Jeg snur meg forsiktig og ser en skikkelse komme mot meg med stort bustete hår og sett fra vår vinkel kunne det kanskje vært et troll? Pappa hadde advart oss mot slike skapninger.
Dette noe vaier med armen sin fram og tilbake og vi hører han buldrer i mellom trærne. Han kommer nærmere… og nærmere… Pulsen min øker og jeg kjenner det knyter seg i magen. Min søster tar hånden min og sier at vi burde svømme under snøen for å gjemme oss. Der var det trygt. Vi gjorde oss klar til å dykke da jeg hørte: “EMOIA!! Du våger ikke å stikke av nå!!”
Stiv av skrekk myser jeg mot denne skapningen og brått er ikke skikkelsen så skummel lenger. Det store bustete håret er jo bare manken til Nunzio! Han kommer løpende mot oss i sin svarte bobledress og gule votter og da han så våre skrekkslagne ansikter, så trillet latteren ut i det fine været.

Nunzio spretter ned i svømmebassenget av snø sammen med oss og klasker like gjerne en snøball i hodet på min søster også. Ingen skulle holdes utenfor, her var alle like viktige og kjærkomne. Vi kaster snøballer fram og tilbake. Vi ler og har det moro! Da jeg snudde meg for å lade opp en ny snøball titta jeg rett inn i øynene på Røti! Skvetten som jeg er så skvatt jeg da også. Jeg rakk å konstatere at Røti sto framfor meg med et glis som ikke liknet grisen og i armene hadde han en stor spade fylt til randen med ny puddersnø. I neste sekund hadde jeg all den snøen trillende ned langs ryggen på meg. Hevnen er søt…! Jeg hoppa på ryggen til Røti, trakk den blå lua hans over øynene og trykka snø ned på ryggen hans igjen.

Etter en stund var vi alle slitne og vi la oss på rygg. Min søster lagde snøengler og Nunzio foreslo at vi kunne lage snøfigurer. Lenger kom vi ikke fordi en hvit hest kom galopperende med rosa manke. Oppå hesten satt en kvinne så vakker og med et smil som utkonkurrerte strålene fra sola. Vi stod der alle, blendet av denne skjønnheten i det hun parkerte hesten sin.

“NUNZIO! Hva har jeg sagt om å gå ut uten lue på??” Nunzio virket brått litt usikker og klarte ikke helt å skjønne hvem denne personen var. Men da hun kom nærmere så han at det var Leyla og han ble rød i kinnene og øynene glitret. Leyla tar den gule lua ut av lomma si og tar den over hodet på ham. Røti lo da Leyla jobbet iherdig med å få all håret til Nunzio inn i lua. Mye av håret sto nemlig som spett ut av hodet på ham da han hadde lekt mye ute og det var stivnet til is. Det resulterte med at Leyla dro fram saksa og klippa hull i lua så det skulle passe med disse isspettene. Med den svarte bobledressen, gule votter og en gul lue med to stooore spetter stikkende opp fra hodet, så så han ut som en forvokst bie.

“Hei alle sammen!” Vi snudde oss og så Mairmog komme mot oss i sin rosa bobledress med hvite prikker. I den ene hånden hadde hun en stor bolle med kirsebær og druer. I den andre hånden hadde hun en termos med kakao. Herligt! Vi mesket oss med godsakene og kjente den varme kakaoen bre seg i kroppen.

Med godsakene vel fortært fikk vi lyst til å ake og før vi viste ordet av det stakk seks akebrett opp fra snøen. Vi tok hvert vårt og gikk opp bakken. På vei opp bakken blir Leyla veldig sliten og hun åpner bobledressen sin. Men hva er dette?? Under bobledressen henger en bylt rundt magen hennes! Bylte rørte på seg og man så svarte krøller stikke opp. “NUnzio, pjokken er våken. Kan du ta ham?”
Vi andre sto rundt med øyne som bulte og haker som dinglet ned på tærne. “Pjokken?” stotret jeg fram. “Har dere barn?!”
Nunzio stiller seg opp ved skjønnheten og løfter opp pjokken og gliser. “Joda, vi har nå det. Pjokken er the love of our life!”

Vi hilser den nyankomne velkommen og setter oss på hvert vårt akebrett. Nunzio har pjokken på fanget og skulle til å gi fart da Leyla så strengt på ham. “Er du gal?! Du får sitte her oppe og passe på pjokken mens vi andre aker!!”
Vi andre aker nedover bakken så fort at tårene triller av vinden som river i øynene. Vi ler og ler og har det ufattelig morsomt. Vi var på vei opp igjen da vi ser en svart kule komme nedover bakken med gule votter og et gult topplokk. Latteren til kula runger ut og da han stopper ligger han på rygg og hikster av latter mens han kaster pjokken opp i lufta igjen og igjen. Vi løper mot ham og da han ser Leyla blir han stille. Auda, han skulle jo tross alt sitte på toppen av bakken og vente.
Leylas ansikt er i en streng mine og titter på Nunzio, på pjokken, på oss og tilbake på Nunzio. Nunzio forsøker seg på et av sine mest sjarmerende smil a la colgate og Leyla snur seg oppgitt mot oss andre. “Ser dere hva jeg har å forholde meg til? Rampestreker hele jævla dagen lang….” Hun bøyer seg ned og løfter opp pjokken og min søster tar ham. Leyla ser på oss og blunker før hun snur seg mot Nunzio. Hun begynner med en streng tone. “NUNZIO!! Du er… altså! Jeg mener.. du er bare…så…!!!” Nunzio titter ned på skoa sine.. “Nunzio, du er bare en stor rampunge! Men du er mine ramp!” Hun bøyer seg ned og plasserer et stort kyss på panna og Nunzio griper henne fatt og baser henne i snøen.

Vi griper alle hvert vårt akebrett og tusler opp bakken igjen. Så bruker vi resten av dagen på å ake og ha det moro, mens vi skåler i kakao!

Vurdert til: av 185 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, bikinisesongen nærmer seg med stormskritt og ganske mange gjør sitt for å stramme opp kroppen. Noen drikker kun milkshaker i ulike varianter, andre tar piller, rensekurer og noen faktisk gjør noe så galt som å trene… Ja, tro det eller ei, trening er fortsatt en metode i dette slankehysteriet. Riktignok gjelder det jo å finne riktig form for trening da… Ofte blir riktig form for trening bestemt av hva Hollywoodstjernene finner for godt og riktig…

Men for de som spyr av tanken på enda et glass ekkel milkshake og har mer eller mindre besvimt av mangel på næringsstoffer, så er løsningen her!

Magebeltet som fjerner fett!! Eneste du trenger å gjøre er å stroppe fast dette beltet rundt fleskemagen, stramme godt nok til så fettet buler ut gjennom disse hullene og TADA!!! Den O’etterlengtede flate magen er et faktum! Fat-be-gone!!

(hentet fra DinSide.no, som har hentet bildet fra produsenten The Boneless belt

Vurdert til: av 268 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært så heldig å ødelegge foten min. Den er nå inntullet i støttebandasje og jeg har to nyinnkjøpte krykker. Ufattelig kjedelig. Jeg har vært sykemeldt 100% i 1,5 uke da jeg ikke fikk belaste foten og måtte holde den høyt for å unngå hevelse. Sykemeldinga mi gikk ut i helgen, så i går forsøkte jeg meg på jobb, men værkinga kom tilbake etter kort tid og vi var tilbake til halting og opphoven fot fra storetå til kneet. Så jeg ødela helbredningsprosessen ved å hinke og halte til og fra jobb. Det var veldig dumt, for jeg vil svært gjerne være på jobb.

Da jeg har en stillesittende jobb så snakket jeg og fastlege i dag om at jeg kan jo faktisk være på jobb, men jeg trenger dør-til-dør transport. Dvs Taxi. Vi var begge usikre på om dette ville gå og om man fikk det dekket, men vi forsøkte.

Jeg ringte NAV lokalt etter å ha snakket med legen for å undersøke det rent praktiske rundt dette. Joda, jeg får dekket reiseutgifter så lenge legen har skrevet det på sykemeldingen at jeg behøver det. Hurra!!! Men, ja, det er et men. Selvsagt. Jeg får kun dekket utgifter regnet ut etter hva jeg tjener og dermed hva jeg ville fått i sykepenger per dag. Etter utregning gjort av damen på NAV lokalt, så vil jeg få dekket max kr 600-650,- hver vei. De vil også trekke meg beløpet for hva det ville kostet med tog i stedet, om jeg kunne tatt det. Togbillett koster kr 48 hver vei, så la oss si kr 50 for enkelthetens skyld. Jeg vet at taxi fra min dør til jobbens dør kommer på ca kr 750-800,- en vei. Jeg bor nemlig litt langt unna. Da er vi oppe i kr 150-200 hver vei, som jeg overhodet ikke får dekket. Altså, totalt ca kr 400 kr hver dag jeg ikke får dekket. Og dette skal jeg gjøre t.o.m 15 mai.

I tillegg så må jeg jo selvsagt legge ut disse pengene selv, så levere søknad med kvitteringer til NAV og så får jeg det refundert, minus det som var ovestigende. Og selvsagt, etter deres saksbehandlingstid, som hun kunne opplyse var på max 2 uker.

Jeg er riktignok ikke sur, bare lattermild. Jeg og legen hadde jo våre tvil om at dette ikke ville gå. Eller, rent teoretisk går det jo. Er bare at jeg lever i praksis. Og da går det ikke. Jeg kan ikke legge ut nesten kr 1.400,- hver dag i 8 arbeidsdager. Det blir ÅHÅ så mye mer penger enn det jeg faktisk har.

Så jeg begynte å le i telefonen til NAV. Dama på NAV lo litt hun også, passe oppgitt over det tilbudet hun kunne komme med. Så lo vi litt sammen da, mens vi konkluderte med at nei, jeg har faktisk ikke råd til å dra på jobb..

Vurdert til: av 381 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enten jeg vil eller ikke, så er du i drømmene mine…
Jeg kan ikke noe for det, men innimellom viser du deg.
Dine besøk er ikke velkomne, men du dukker likevel opp.
Frekt og uhøflig.
Gang på gang.
Noen ganger går det heldigvis lang tid i mellom, slik som nå.
Nå hadde du vært borte i flere måneder, men i natt kom du tilbake.

I drømmen kysset du meg…
Du befølte meg…
Du hvisket at du elsket meg…
Du savnet meg…

Jeg ble helt svett, prøvde å gå min vei, men beina mine var som bly.
Du forhekset dem.
Kroppen føltes ufattelig tung.
Jeg kunne kjenne deg over alt.
Jeg hørte pusten din.
Jeg kjente aftershaven din trenge seg inn i nesen min.
Etset seg fast i hukommelsen min, igjen.

Nesa ble brått tett og munnen var limt igjen.
Jeg fikk ikke puste.
Hjertet mitt slo hardere og hardere.
Jeg kunne ikke skrike.
Ikke så mye som en lyd.
Akkurat som før.

Du dukker opp med jevne mellomrom.
Du åpner døren til gamle minner.
Du forpester mitt sinn.
Du er en ubuden gjest,
som tar deg altfor godt til rette.

Frekt og uhøflig.
Gang på gang.

Vurdert til: av 282 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tur i skogen kan gi fred og ro i sinnet…

Gi oss fornyet energi…

Trekke inn en deilig, frisk luft…

Stenge resten av verden ute for en liten stund…

Høre alle lydene fra fuglene som kvitrer og kanskje en bekk som sildrer..?

Ja…

En tur i skogen gir fred og ro i sinnet…

Syns jeg…

Vurdert til: av 241 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag ble jeg rammet av togkaoset som herjet på Østlandet i dag. Igjen. Jeg dro hjemmefra kl 07.10 og jeg stilte meg opp på togstasjonen. Og der ble jeg stående. Jeg hadde sjekket nyhetene før jeg dro hjemmefra og leste at NSBs pressetalsmann anbefalte at folk fant andre transportmidler i dette morgenrushet. Jaha, vel og bra, men hva med oss som ikke har et annet transportalternativ? Som ikke har en bil eller har kort nok strekning til at en kan sykle? Buss er jo et alternativ, men da må jeg gå et passe stykke først. Jojo, har gjort dette også, et par ganger. I fult drittsinne. Men i dag kunne jeg ikke, foten min var halt, så jeg maktet ikke å gå den strekningen på 15 minutt i passe raskt tempo.

Toget mitt skulle gå kl 07.20. Den var innstilt. Neste gikk kl 07.32. Den var først 10 minutter forsinket, deretter 5 minutter til, så nye 5 minutter og sånn gikk det til kl var 07.55. Da fikk vi beskjed over høyttaler at toget nå skulle gå fra Ski. Vel og bra. Så gikk det nye 10 minutter og ingen tog. Da kom det omsider over høyttaleren igjen at toget nå starter fra Ski og de beklaget den ytterligere forsinkelsen, men de måtte slippe direktetoget først. Jojo, folk som tar toget direkte må da også få komme fram. Misunnelsen er riktig nok der når det andre og tredje direktetoget får passere og ditt tog ikke kommer… kommer … kommer ikke.. kommer kanskje…til slutt!

Kl 08.15 kom endelig toget! OH LYKKE tenkte jeg, men akk. Ikke før jeg har fått satt rompa ned i setet så skurrer det ut av høyttaleren i den mest monotone klangen: “Fikk nettopp høre over radio fra togoperatøren at dette toget vil bli innstilt fra Hauketo stasjon, men busser vil stå klare!”
KJEMPEFLOTT! Da går det jo radig unna. Erfaring tilsier at så lenge de har busser klare, så går det raskt av sted likevel og arbeidsgiveren min kan få et nogenlunde klart svar på når jeg faktisk kan ventes på jobb.

Vi glir inn på Hauketo stasjon kl 08.35 og mitt øye beskuet en buss, men hvor er de andre bussene??? Én jævla buss på hele denne folkemengden, som satt/sto i toget på hele seks vogner?!?! I vognen jeg satt i kom det et massivt sukk og litt latter, som indikerte resignasjonen og tåpeligheten i det hele. En buss. En vits. Et hån. Som jeg ikke fikk plass på. Nå gjensto det å vente. Igjen. Ingen beskjeder. NSBs ansatte på stedet visste heller ikke når det kom flere busser. Hva gjør de egentlig der når de likevel ikke kan svare på noen ting? Har jeg alltid lurt på…

På andre siden av byen sto min søster, som også skulle på jobb. Hun ble også rammet av togenes anarki denne mandags morgen. Hun sto på stasjonen sin litt før kl 07.00. I motsetning til meg, som hadde fått delvise beskjeder og faktisk kommet meg til Hauketo om ikke annet, så hadde hun ikke hørt noen beskjeder over høyttalerene. Ingen beskjeder på 1.5 time. !!! Jeg fikk en oppgitt sms fra henne i ny og ne. En sms ble jeg riktig nok helt paff av. En mannlig passasjer, eller en som gjerne ønsket å være passasjer, ble lei av å vente i stillhet. Han tok telefonen fatt og ringte til NSBs kundesenter. Etter litt om og men kom han igjennom på linja. Han spurte når toget ville komme og vedkommende i den andre enden visste heller ikke så mye: “Det skal gå et tog kl 08.45 eller det burde… Det var i hvertfall ikke kommet noen andre beskjeder på dette!”
Den mannlige passasjeren ble oppgitt og spurte da i håpløshetens tegn; “Hva foreslår du at vi gjør her, vi som står her? Ta taxi?”

Da min søster skrev hva han fikk til svar, så holdt jeg på å miste mobiltelefonen min i bakken i rent sjokk og vantro. Sms’en lød som følger: “mannen fikk beskjed om at han enten kunne ta hjemmekontor i dag eller en egenmelding, så slapp han å vente!”

Genialt hva?

Min søster vurderte riktignok muligheten for hjemmekontor, men kom fort fram til at siden hun jobber på SFO, så ble det litt vanskelig og hun slo ideen fra seg i samme øyeblikk.

Tilbake til meg og Hauketo. Vi var vel ca 1.000 mennesker som ventet på videre transport. Omsider kom det. Eller vel, noe kom… Det kom en MaxiTaxi! Tamtamtaaaa!!! Den tok hele 16 seter. Fantastisk. Riktignok fikk flere enn 16 stk plass, men hvorvidt det var trafikksikkert osv.. Vel, det tenker en ikke på i slike stunder. Jeg var riktignok ikke blant disse 16+++ da jeg hadde et folkehav foran meg i køen og den lille svarte taxien trillet avgårde.

Etter enda 15 minutter kom det en rød buss. Den stanset rett foran meg og åpnet sine dører. Folk holdt pusten. Kan dette stemme? Tørr vi håpe? Ingen beskjeder var gitt, hvor gikk dette røde vidunderet? Etter noe som føltes ut som en evighet med åndeløs spenning, stakk sjåføren hodet ut av døra og sa: “Oslo S – noen som vil dit?” Med ett rauset folkemengden inn gjennom dørene og bjelkene i bussen bulte utover og skruene gråt, det er jeg sikker på! Sild i tønne, men jeg fikk plass!! Nesten så en tåre rant nedover mitt kinn i ren glede!

Hva som skjedde med de andre noenoghundre som sto igjen på Hauketo vet jeg ikke. Jeg bare håper de kom seg på jobb før lunsjen startet…

På nyhetene i kveld sa representanter for Jernbaneverket og NSB at de må samarbeide mer, tydeligvis. Og de har fått midler, ca 2 milliarder. Nå skulle de starte et eget apprat for avvikshåndtering i slike tilfeller! Fantastisk! Men kjære NSB og Jernbaneverket, problemet forsvinner ikke selv om dere slenger på et fancy navn! Det hjelper heller ikke på alle de timene jeg kommer for sent på jobb og i noen tilfeller må jobbe overtid for å få unna dagens arbeidsmengde. Det hjelper heller ikke på de som blir rammet av togkaos på hjemveien og lille banet skal hentes i barnehagen/SFO før kl 16.30-17.00… Eller barnet som skal være ferdig med å spise middag fordi fotball/dansetreningen starter kl 17.30 eller tidligere.

Jeg stemplet forøvrig inn på jobb i dag kl 09.40. Nøyaktig 1 time og 40 minutter for sent ute…

Vurdert til: av 317 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende